Jepsipepsi, så er jeg her igjen. Lenge siden sist!
Har vært travle år. Har tatt PPU-Y, altså praktisk pedagogisk utdanning for yrkesfag, sluttet som sykepleier i Oslo fengsel og jobber nå som adjunkt på helse-og oppvekstfag på Kuben vgs.
Eller, det vil si, nå er jeg sykemeldt. Derfor jeg brått har tid til å sitte å taste her.
Det var kreft som skulle til for at jeg skulle begynne å blogge igjen.
Sist var det bebiser og barselpermisjon. Nå er det kreft og sykemelding. Piff-paff.
Men det har gått bra altså, selvom det kanskje høres litt dramatisk ut.
Har den beste prognosen, ser ikke ut som det er spredning og cellene er ikke av den hissige typen. Opererte ut kreften av venstre bryst sist fredag. Og det må jeg si var en overraskende fin opplevelse! Jeg har grudd meg ganske mye til operasjon, men det gikk jo så fint, og alle passet så godt på meg!
Jeg fikk til og med prøve vival og bli trillet rundt i seng! Det er noe jeg som sykepleier alltid har misunt pasientene. Altså ikke vivalbruk, men å ligge i en seng og bli trillet rundt, som en baby i vogn. Og det innfridde! Trilleturen fra avdeling til operasjonsstua var bare altfor kort...
(Var litt spennende å få vival og da..)
 |
| Rolig og avslappet like før operasjon. |
 |
| Utsikt fra senga mi på sengepost A6. Hadde det helt fint jeg :) |
Det å plutselig være i kategorien "kreftpasient" er litt rart..
Det er litt pussig, for noe av det siste jeg underviste elevene mine i var "Livets mangfold", som handler om kriser vi går gjennom og hvordan vi kategoriserer hverandre på godt og vondt.
Hadde også om celler. Så skulle nesten tro kreften var en del av opplegget!
Trist å ikke kunne følge elevene ut skoleåret. De er så utrolig flotte og man blir så glad i dem!
Jeg lurer på om mine lærere var like glad i oss? Det var jo ikke fokus på relasjonsbygging mellom lærer og elev den gang. Var ferdig på videregående før Reform-94...
Jaja. Begynner å bli gammel.
Jeg tenker fortsatt at alt dette er litt overdrevent og jeg er jo ikke syk. Har vært slækk etter operasjonen, men det kommer seg nå. Er bare litt sårt og rart der de har operert. Må begrense meg.
Men jeg blir litt rastløs! Er jo ikke sengeliggende med feber, eller brekt bein og oppkast.. Jeg har operert. Men alle sykeliggjør meg så veldig. "Nå må du slappe av og samle krefter", "legen sa du skulle ta det piano", "nei, nei, du får ikke lov til å jobbe, ikke lov til å vaske klær, ikke lov .. ikke lov blablablabla".
Jeg må lære meg å nyte det litt mer tror jeg. Bli litt latere. Ikke være "flink pike".
Kirurgen sa (det er ikke rom for misforståelser når han snakker): "Du skal ta det piano, la hybelkaniner være hybelkaniner. Du har kreft. Du er syk. Det er ikke lett å erkjenne at man er pasient på Radiumhospitalet. Dette er også en psykisk påkjenning."
Jaja.
Kanskje jeg er i fornektelse.
Men det er noe med å brått gå inn dørene på Radiumhospitalet. Bare navnet er jo dritskummelt! Hver gang jeg har kjørt forbi det har jeg tenkt "Håper jeg aldri trenger å gå inn dørene på det sykehuset."
Men Ta-da! Så måtte jeg det. Og det var kvalmenes og skummelt og fremmed. Det er så gammelt og slitt der, folk er syke og hårløse, stemningen er dyster. Jeg satt med gråten i halsen og klynget meg til Christians arm. Det var deprimerende rett og slett.
 |
| På venterommet, med gråten i halsen. |
Men uansett. Nå vet jeg at jeg ikke dør av dette. For kirurgen sa det og: "Du blir helt frisk, men behandlingen er tøff. Du kommer til å være sykemeldt lenge."
Okeida.
"I forhold til sykdommens omfang, kan behandlingen virke i overkant tøff. Men det er slik vi gjør det i Norge", sa han videre. For jeg skal visst ha stråling senere, og han sa jeg gjorde klokt i å forberede meg på cellegift.
Okeida.
Men nå skal jeg bare vente igjen. Får vite videre behandling 31. mai.
Det er ganske mye lettere å vente nå, enn da jeg ventet på svar fra biopsien. Det var faktisk ganske jævlig. Legen på Unilabs sa at det var 60% sjanse for at kulen i brystet var kreft. Skulle få svar etter en drøy uke. Det gikk 13 dager.
13 dager med dødsangst.
Jeg følte meg rimelig sikker på at det var kreft, for det var litt innsøkk i huden, og det leste jeg på internett at er et tegn på kreft. Det er livsfarlig å lese på internett...
Det var en befrielse å være på jobb, selvom jeg var litt distré og rar. Hjemme kom dødsangsten og tårene. Også kunne jeg ikke si det til noen. Visste jo ikke om det var noe i det hele tatt, og ville ikke uro folk. Blæh.
Men nå vet jeg mer og jeg deler villig vekk. Syns det er deilig å få ut, at folk vet. Så får det bli litt kleint for folk å se meg og ikke helt vite hva de skal si. Men så går det over. Ferdig med det. Og folk trenger virkelig ikke å si noen ting. Det er helt greit. Det er egentlig litt deilig.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg har det for bra. Jeg er
lykkelig, jeg savner ingenting. Jeg har en fantastisk mann, to skjønne barn, en stor og fin leilighet på Torshov, en jobb jeg stortrives i, herlig familie, vi er sunne og friske... Flere ganger har jeg ligget på armen til Christian og reflektert over livet, og at det nesten ikke er greit å ha det så bra. "Det kommer til å skje noe vettu. Man kan ikke bare føle at alt er bra, må komme noe pirke borti lykken."
Så gikk det troll i ord som man sier. Kreft kom og pirket. Men det virker som det er snill kreft. Så det er greit. Jeg kan godt miste hår og pupp jeg, bare jeg ikke mister livet.
Har alt inntil videre.
Nei nå var jeg dramatisk. Tror det går bra jeg .
Så nå driver jeg og restituerer. Har gjort ingenting frem til nå. Dette er 5. postoperative dag. Men nå kan jeg gjøre litt mer tenker jeg. I går dusjet jeg. Det var ganske digg! Og tok av de store bandasjene PUH! Plasterlim er noe dritt.
Jeg har mye jeg kan fylle dagene med: Kanskje jeg endelig får ordnet med med bilder, laget album og sånn, begynne å klimpre på gitaren igjen, sy, kanskje strikke, slektsforskning, blogge...husarbeid... lese bøker. Gå turer! Dette blir bra.
Noe av det siste jeg gjorde med klassen min før jeg ble sykemeldt, var å å delta på Ungdomsdagen på Gaustad sykehus. Der var det naturlig nok mange gode innlegg om psykisk helse, og jeg bet meg merke i et utsagn en bipolar foredragsholder sa om når det går litt i motbakke: "Det er bare Livet som sier Hei!"
 |
| "Hei, hei!" tilbake til livet! |
