THE WAITING GAME 2.0

Så skjedde det som ikke skulle skje: et mulig tilbakefall av kreft. Helvete. Tøffer meg litt når jeg skriver dette og prøver å distansere meg litt, men... dette er kjipe greier. Rett og slett dritt. 

Var på min 9. årskontroll i begynnelsen av juni. Pleier ha den tidligere på vinteren, men måte utsette den et par ganger pga studier. Møter opp kjekk og grei. En ny lege skal undersøke meg, da "min" gamle kirurg har gått av med pensjon. Men hun virker hyggelig og grundig. Småprater om at det skal bli godt å snart være ferdig med Tamoxifen-tablettene og finne ut hvordan kroppen er uten disse hormonhemmende medisinene. 

Så finner hun en kul i arret i venstre armhule. Jeg stresser ikke, for det er vel bare arrvev? 

Ja, det kan hende det, men jeg vil likevel at vi undersøker nærmere, sier hun. Ja, det går fint. Jeg er ikke bekymret og sikker på at det er arrvev, men setter pris på at hun vil være på den sikre siden. 

Det er først når jeg går ut av Radiumhospitalet at en reaksjon kommer. Angsten hogger uventet til. Fuck! 

Jeg får raskt en innkallelse til mammografi, ulatralyd og biopsi. Veldig rar uke: mandag er jeg på kontroll, onsdag er jeg sensor på Ullern vgs som er i samme bygg som brystkreft-senteret og fredag er jeg tilbake for biopsi. Mannen min insisterer på å bli med. Det er vel ikke nødvendig, tenker jeg, men for all del. Da bilen er parkert i garasjen på Radium-en, knekker jeg. Gudskjelov for at han er der! 

Går i angsttåka, tar mammografi, deretter inn til en røntgenlege som undersøker grundig med ultralyd. Biopsien blir tatt, radiografen er verdens søteste og holder meg i hånda og stryker meg over håret. Setter pris på det. Mannen min hentes inn, og han forteller i ettertid hvordan de andre på venteværelset hadde synket sammen da han ble hentet. Sjelden et godt tegn... 

Jeg spør legedamen hva hun tror, og hun sier rett ut at hun tror det er et tilbakefall. Hun vil gi beskjed til kirurgen med en gang og be henne bestille CT fra hals til bekken for å undersøke spredning. 

Jeg faller inn i et vakuum. Tårene triller. Er dette ekte? Skjer dette? Jeg...nei...dette går ikke! 

Du får videre beskjed om hva biopsien viser om en uke eller to. 

Å nei. Ikke her igjen?! Sist tok det 13 dager. 

Så en bisarr opplevelse: for å komme ut fra brystkreftdiagnostisk senter (eller hva det heter), så må vi gå gjennom Ullern vgs!! Så jeg går gråtende gjennom skolen, i fullstendig livskrise, livredd for å treffe lærere eller elever jeg var i kontakt med for to dager siden... Lite gjennomtenkt opplegg. 

Dette er ikke noe man deler videre før man vet noe mer. Barna og nærmeste familie vet ikke noe enda. Bare mannen min, sjefen og kollegaer. Tenkte det var greit for de å vite da jeg antok at jeg ville være mer distré enn vanlig på jobb. Derfor vil jeg også la det gå noen dager før dette blir publisert. Det har vært vonde dager. Man blir tappa, kroppen er anspent og i beredskap. Jeg føler jeg har vondt overalt. Bør jeg la være å ta yoga nå? Men vondtene gjør meg mer redd, og dermed mer anspent. En evighetsknute. 

I dag er det dag 9. Jeg forventer å få et svar i løpet av uka. Jeg tok CT på torsdag (det er søndag i dag). Herjer sjukdom i kroppen min, eller er det falsk alarm? Jeg tror det er noe, håpet mitt er at det er noe jeg kan bli frisk av eller leve med. Blir kvalm av å tenke på det. Blablablablablabal! Tenk om de ringer og sier: falsk alarm! Det var bare arrvev, eller en helt ufarlig svulst! Haha! Fy faen da blir jeg så glad! Da skal jeg sprette den fine champisen jeg fikk til 50-årsdagen min! Men tenk om de sier noe helt jævlig. Orker ikke det. Orker ikke tanken. 

En venninne og søstern vet også forresten. og som de sier: Du skal bli frisk, ferdig snakka! Jeg tar med meg den. Jeg skal se barna mine bli voksne, jeg skal bli bestemor, jeg skal være pensjonist og gå å surre på tunet på torpet og lage syltetøy, og bli urteheks og dyrke grønnsaker og blomster, og male og sy og ha hund og katt og høner og bier. Jeg kan godt godt ta en cellegift og alt det der, men jeg skal bli frisk og jeg skal bli gammel! Dermed basta. 

 D-DAY 19.JUNI 

Da er det 19. juni. Tiril har sin siste skoledag i dag med vitnemålsutdeling. Jeg har siste arbeidsdag før sommerferien i morgen. Det er 13 dager siden jeg tok biopsi. I går ringte de fra Radiumhospitalet. 

Det var en lettelse å få telefonen, for den har jeg ventet sånn på. Beskjeden var: Kan du komme inn til en samtale med kreftlegen i morgen kl 13? 

Ja klart det. Men da viser prøven noe da regner jeg med? Ja hun bekreftet at det var funn, og at jeg får vite mer i møtet. 

Terror. Horror. Angst. Livredd. Ett døgn med dette, i enda større grad enn de foregående 12 dagene. Nå drar vi om under en time til dette møtet. Vi begge går rundt oss selv. 

Føler jeg skal stå foran dommeren og høre om jeg får dødsdommen eller ikke. Hva skriver jeg på de neste linjene? Alle lykkeønsker til deg Camilla! Dette skal gå bra! 

Klart det går bra! Snart slipper jeg ihverfall å lure mer. 

HVOR GIKK MANNEN MED LJÅN? 20.JUNI 

I går var en berg og dalbane av en dag! Først møte med legen som mildt og saklig forteller at det er brystkreftceller i tumoren under armen, men grad 1, samme som sist. De er altså av den minst agressive typen. Ikke spredning videre i vevet rundt. 

MEN de så en forandring i høyre skulderblad som de mente kunne være spredning til skjelettet. Det blir man ikke frisk av, men kan leve flere år med det. Det er med andre ord en kjip diagnose å få. Men det er mye forskning på feltet, så kanskje vil man kunne finne en kur snart. 

Så det var både en lettelse (at kreften var grad 1) men også en dyp bekymring for spredning til skjelettet. Det vil bli bestilt en MR-undersøkelse for å vite sikkert. Så fortsatt ingen endelige svar. Fortsatt ikke vite... 

CT-bildene var imdleritd ikke signert ut, som betyr at legene ikke var helt ferdig med å vurdere de. Så etter noen timer hjemme, ringer legen meg opp. 

Hun kan fortelle at legene nå er ferdig med å vurdere bildene og signert de ut. Og de mener at forandringen ikke er av malign art! Altså ikke ondartet!! De tror det er noe annet, men er ikke helt sikre. Derfor skal jeg fortsatt ta MR for å være på den sikre siden. Men hun uttrykte tydelig lettelse, og jeg følte jeg lettet fra bakken! En tung bør ble løftet av skuldrene! Følte jeg fikk livet i gave, for å si det litt flåsete. 

Men da kunne vi med lettere hjerte gjøre oss klare til vitnemålsutdeling for eldste datter. Tenk at det er videregående neste... Sprøtt. 

I dag har det vært avslutning og vitnemålsutdeling for egne elever. I morgen drar vi til torpet. Så nå må jeg legge meg, er fullstendig utslitt! 

TÅLMODIGHETENS KUNST 25.JUNI 

Selv om ting går relativt raskt når man snakker om kreft-behandling, er det likevel en tålmodighetsprøve. I dag har jeg tatt MR av høyre skulder, og svar på den vil foreligge innen 5 virkedager. I dag er det onsdag, så om en uke da? 

Mon tro om jeg får vite noe før det? Om jeg kalles inn til operasjon? Man går jo bare og lurer. Hvordan blir sommeren? Får vi vært noe særlig på hytta? Burde vi dra nå, for resten av sommeren blir dritt eller hvordan blir det?? 

Møtte pappa på Radiumhospitalet da, det var koselig. Han har proflaktisk behandling etter sin hudkreft. Han er i uforskammet god form og er kreftfri. Snart 80 år. Mamma har også jern-helse, men vi barna... ja vi sliter litt mer med det ene og det andre. Barna og mamma er forresten informert nå, så da kan jeg kanskje publisere dette. 

Men uansett: nå er det ferie! Jeg har dagen for meg selv, skal jeg sy, male, bake...? Siste tur i stallen før sommerbeite i dag. Life is good :) (men også litt slitsomt)