Prosjekt Hyttaheim!

Det ble litt stille og rolig i sommer, på grunn av behandling og alt det der, så da kjøpte vi oss like godt et prosjekt vi! Midlertidig kalt "Prosjekt Hyttaheim".
Altså, vi har i grunn sett etter en hytte i lang tid, men når man vil ha strøm, vann, kunne kjøre fram til hytta, ikke lenger enn to timers kjøring fra Oslo, et fint tun og ikke koste mer enn 500 000,- ... ja, da sier det seg sjøl at man må lete litt.
Men så jaggu!
Vi dro på visning til et sted som så litt shabby ut, med skrot og hundegård og et stygt tilbygg. Hadde ingen høye forventinger, men da vi gikk ut av bilen ruslet rundt på tunet, så vi på hverandre og ble litt sånn.... jamen... dette var jo i grunn ganske fint? Syns du og?
Og jommen var vi enige.

Hmmmm.... her var det fint!

For å gjøre en lang historie kort: Vi måtte gjennom en nervepirrende budrunde, men sto til slutt igjen som stolte torp-eiere for den nette sum av 300 000,-!

Ganske deilig følelse å endelig skaffe seg noe man har drømt om lenge, og nesten trodd at ikke ville bli noe av... Og litt skummelt. Det er MYE jobb for å få det slik vi vil ha det.
Taket må byttes, og kanskje vi skal finne en eller annen løsning så utformingen av huset blir litt finere og mer helhetlig? Tilbygget er omtrent bare klæsja på....

Ikke kjempestilig frontparti.... Men barna koser seg!

Og som dere ser, har vi til og med parabolantenne! Det som er en god bonus, er at vi faktisk har 4G-dekning. Og det er ikke så verst! Hytta ligger langt inn i tjukkeste Finnskogen, og på vei dit hadde vi lenge null dekning. Fikk ikke ringt engang!
Men vårt lille paradis åpenbarer seg oppe på en høyde, og DER er det dekning! Vi har til og med utsikt!

Blåne på blåne så langt øyet kan se.... 

På bildet kan mobil-antenna skimtes på venstre ås-topp. Er det ikke vakkert?
Helt topp og ligge litt høyt, men det betyr også at vi må forsere noen temmelig bratte bakker for å komme opp til til hytta. Kan bli spennende vinterstid....
Nå tenker sikkert du at: "Eh, hallo! Sikker på at veien i det hele tatt måkes!?" Ja. tenk det gjør den faktisk.
Greit å ha litt tid hjemme, har fått ordna forsikring (ja, fikk ordnet det til slutt... måtte bare prøve litt flere ganger. Jmf forrige innlegg... Kremt), strøm, avfallshenting... Nå venter jeg på å høre fra feieren og de som tømmer septiktanken, og de som eier skogen rundt.
De skal felle noen trær, så da må vi høre om vi kan mene litt rundt det, og om vi får felle litt vi og.

Kaffe på tunet med pappa (som skimtes så vidt)

I høstferien kjørte vi en del verktøy fra hytta på Dovrefjell til Finnskogen. Vi har jo bygd og herja masse på Dovre, nå er det Finnskogen som står for tur! Det som er litt festlig er at loftet på huset hvor dere ser det er store fine vinduer, er stengt helt av. Sikkert for å isolere. Eneste inngangen til det området er via en takluke på "ute-taket"! (Hvorfor har ikke vi to ord for tak, som på engelsk: roof og ceiling? Mye enklere da gitt!)
Christian har klatra opp og kikka inn tidligere, men denne gangen bestemte vi oss for å krype nedi for å inspisere litt nøyere.

Tittei opp fra takluka!

Og det var jo bare helt fantastisk! Lafta tømmer, god romfølelse, store vinduer.... Og mye vepsebol og skrot og dritt og lort, men for et potensiale!!!

Se så fint! Taket over bjelkene skal byttes...

Her er det isolert over stue og kjøkken nedenunder. Det skal bort!

Har en liten ryddejobb å gjøre her da....

Det er god takhøyde, tørt og fint. Vi kan fint plassere 4 senger der oppe! Hurra!
Så planen er å rive ned halve etasjeskillet, altså der det ligger isolasjon på bildet, slik at det blir et stort, åpent rom (kjøkken/stue) og en hems som blir gjesterom/barnerom.
Åååå det blir så fiiiint!

Og her er noen bilder av hvordan det ser ut nede:

En kjedelig bod

Stua (her skal taket ned!)

The master bedroom.

Kjøkkenet (samme rom som stua)  med utgang gjennom en nydelig bue...

Og ett soverom til.

Tok visst ikke bilde av badet. Men det er bad her også, med dusj og do og vaskemaskin. Ikke veldig fancy, men hva kan men vel forvente til den prisen..?
Her skal det herjes! Bort med linoliumen, bort med gammelt kjøkken og buegang, vinduene skal byttes, taket rives, veggene åpnes! Stue/kjøkken blir et stort og luftig rom, kanskje med en stor lysekrone?

Hvordan ser det ut oppi her tro?

BINGO! Vi fant en skatt i veggen!

Så jeg tulla ikke når jeg sa vi har skaffa oss et nytt, stort prosjekt.

Dugnadshjelp tas imot med takk. Det blir massiv mobilisering til sommeren, med soving i telt på tunet og jobbing, jobbing, jobbing.  Bli med om du tør! For på tunet er det observert bjørn i følge selger. Og ulvens hyl ljomer gjennom skogene... Vi er jo tross alt i deres rike. 

Men de er vel mer redd for oss, enn vi er for dem - er det ikke sånn da? (bekreftelse er ønskelig).

Avslutter dette ekstremt spennende innlegget med noen flere bilder (slapp av, det kommer sikkert en million flere bilder etter hvert!)

Snikkarboden

Solur

Vi har snikkarbod, sol-ur, brønn, jordkjeller... Det var til og med en hundegård og en båt, men det har blitt henta. Gudskjelov. Det er et stykke til vannet. Ikke langt i luftlinje, men som sagt, det er et stykke ned fra denne toppen her.

Kommer til å blogge om fremgangen på prosjektet, så følg med, følg med!

Verden jobber mot meg!

AAAAAARRRRGGGHH må ventilere litt!
Blir så irritert når man bare møter vriene systemer som gjør at man ikke får gjort det man skal!
Vi har nettopp overtatt et nydelig torp i den svenske Finnskogen, og egentlig ville jeg blogge om hvor skjønt og nydelig og fantastisk vi skal få det der.
Men det får bli senere.
Torpet er ikke forsikret for øyeblikket da forrige eier jo har sagt opp forsikringen. Så prøver jeg å ringe det svenske forsikringsselskapet Folksam (de er ikke veldig folksamma spør du meg, de er veldig veldig diskriminerende!) men de tar ikke imot utenlandske samtaler! Jeg kommer rett og slett ikke gjennom på telefon. Så jeg prøver å gå inn på nettsiden og maile dem. De har selvsagt ingen mail-adresse jeg kan kopiere, jeg må fylle inn et skjema.
Ok, jeg gjør det, dette går fint... helt til...
De av en eller annen grunn må ha personnummeret mitt! Men de vil jo ha et svenskt et...
Er det mulig? Jeg føler meg skikkelig diskriminert. Seriøst!
Så tenker jeg sneaky sneaky og ringer et nummer som er beregnet til de som har hatt en skade i utlandet... Der kommer jeg gjennom! YES!
Snakket med en dame, som sier jaha, men forsøk dette nummeret... så jeg gjør det. Og jeg blir håpefull for jeg kommer i en kø! Og det er bare 2 minutters ventetid og dette er lovende og jeg skammer meg litt over at jeg har tenkt masse stygge tanker om dumme svensker og forsikringsselskapene dems...
Så er ventetiden over, jeg hører at jeg kobles videre.... men så sier plutselig en innlest beskjed-stemme at den jeg skal snakke med ikke er tilgjengelig pip pip pip pip pip pip pip   ?
Eeeeeh  hæ?
Seriøst? Jeg fikk lov til å stå i kø, men ikke snakke med noen??
Hvorfor i allverden??? Dere vil ha penga mine, men jeg er ikke verdig å komme i kontakt med dere!!?? Hva faen....
Så jeg tenker fuck svensk forsikring, jeg kontakter Utdanningsforbundet hvor jeg har mine forsikringer. Går inn på nettsiden, har vært flink og autolagra medlemsnummeret og passord så innlogging skal gå fint. De skal sende meg en PIN så jeg går videre.
Men det skjer jo aldri.
Roter litt rundt, prøver å ringe, men det er jo lørdagslukket.
Prøver igjen. Banner og sverter og lirer av meg giftig, gallegrønn oppgulp, før jeg kommer gjennom til "får-du-ikke-logget-deg-på-service". Det viser seg at feil telefonnummer er registrert på meg. Han gir meg et annet nummer som kan rette opp i dette, men de er selvsagt helgestengt.
Så nå har jeg brukt over en time av livet mitt på nada, på noe som bare har gitt flere rynker og grå hår. Men jeg fikk da blogget.
Og det er jo hyggelig, syns jeg, selv om det bare handler om dritt.

Skal avrunde i litt hyggeligere former. Det hjelper å ventilere litt. Puster roligere.

Det er høstferie!! Og det er så deilig! Kvalitetstid med familien. Og i kveld skal vi være med på Oslomesterskap i hjemmebrygging hvor Christian stiller med  "Dry Hop Extravaganca". Et fruktig, bittert øl med mye aroma! Blir spennende :)
Christian har prøvd å lære meg litt om bryggeprosessen, jeg skal tross alt være med å servere, så jeg må jo late som om jeg kan litt... Blir morsomt å se om jeg bare kan finne på noe svada i dypt alvor og se om de nikker anerkjennende og mumle litt jøss.... interessant....
Neida, jeg hverken tør det eller hadde fiksa det.

Helt til slutt, kan jeg jo informere til de som lurer at kreftbehandlingen er ferdig. Det gikk greit med stråling, og jeg er herved kreftfri og friskmeldt :) Skal bare gå på medisiner og følges opp i 10 år nå. Og jeg er også på vei tilbake i jobb, men dette får jeg snakke mer om senere.
Ha en nydelig høstferie til dere som har det, resten får bare ha en god helg ;)

Nå vet jeg...

...hva jeg skal gjøre i ferien.
Jeg skal vanke på Ullevål sykehus. I bygg 11.
Har nå, etter innrømmelser om rot, blitt informert om at de kan skvise meg inn til stråling i uke 29. Men jeg skal først ha en uke med forberedelser til stråling, så fra mandag 11/7 er det bare å holde seg i Tigerstaden for en daglig reise til Ullevål.
Vet at mange må pendle lengre enn langt for å få strålebehandling, så jeg kan vel egentlig ikke klage.
Men det er litt godt å klage likevel.
Reiseveien kunne nesten ikke vært enklere, bare å hoppe på 20-bussen som jeg som tidligere nevnt har rett utenfor døra (eller vinduet).
Eller jeg kan slenge meg på en bysykkel, om de hadde giddet å fylle opp stativet utenfor her innimellom. Er alltid tomt!
Det er faktisk litt irriterende.
Jaja.
I-landsproblematikk.

Men etter at dette strålingsgreiene ble så utsatt, så blir hele sommeren egentlig ganske amputert. Vi rekker i grunn ikke å reise på hytta engang!
Bah. Prøver å ikke være bitter, men glad for at ting skjer og at vi har en plan. Er jeg "hard to please"? Får håpe det blir fint vær, så vi kan dra og bade masse og gjøre hyggelige ting.
Oslo er jo et supert sted å være!
Håper barna er enige... Er det ikke sånn, at de er fornøyde så lenge de får være med sine kjære foreldre? Og så lenge vi er blide og glade, så er de blide og glade? Så da blir det sånn.
Nemlig.

Ville bare informere om dette, at jeg endelig har fått time. Må bare vente i to uker til.
(jeg syns jeg høres litt bitter ut...)
God sommer folkens!

The waiting-game

Tikk...takk...tikk...takk...tikk...takk...
Så har det blitt 22.juni. Det er akkurat 2 måneder siden jeg ble operert. Etter operasjonen har jeg snakket møtt legen en gang, det var 31. mai.
Da fikk jeg vite at jeg skulle under vingene til Ullevål innen to uker. Det var slik jeg forsto det ihvertfall. Men nå stoler jeg ikke helt på oppfattelsesevnen min for tida.
Jeg ringte Ullevål i forrige uke. Da sa de at de hadde mottatt henvisningen min, og at behandlingen skal starte i juni.
Jaha, okey... da hører jeg vel noe snart da?

Så ringte jeg i går. Da var det først litt sånn: "Du må jo vente en stund etter operasjon før du kan begynne med stråling"
"Jeg ble operert 22 april. Skulle tro såret har grodd nå."
"Javel, men det tar den tiden det tar, det står at du skal starte i juni."
"Ja, og nå er det 21. juni... Jeg bør vel få nærme beskjed snart? Siste dag i juni, er vel også juni, men ærlig talt..." (det siste sa jeg ikke, bare tenkte)
Så kom jeg til en koordinator som bare: "Hmm skal vi se, må bla litt her... hmm .... jeg må ringe deg opp igjen..."
Okey??
De  ringte ikke opp igjen i går, og jeg ga dem til kl 12 i dag uten at jeg hørte noe, så nå ringte jeg tilbake.
Da hadde hun visstnok fått et notat av en lege som hun hadde ventet på. Det viste seg da at de har fått henvisningen nå (?! de sa jo i forrige uke at de hadde fått den??).
Men i hvertfall, hun sa legene vil vurdere den i ettermiddag og hun ringer meg opp igjen i morgen. Hun skulle legge en lapp om det.
Okey.
De har surra litt altså. Henvisningen lå fortsatt på Radiumhospitalet. Rart at de sa i forrige uke at de hadde fått den da?
Jaja.
Det går bra.
Jeg kan vente litt til.
Kanskje jeg ikke har kreft likevel. Glemmer det litt. Den er jo operert ut. Så hva er igjen egentlig? Litt kreftsmuler? Rusk og rask som skal stråles bort?
Skal bli godt å få snakke med en onkolog. Jeg vil vite alt jeg kan om diagnosen, om tablettene, om strålingen, om videre oppfølging...
Jeg mener ikke å gjøre meg selv så veldig til offer her, det går bra med meg, men man blir kanskje litt tussete i hodet av å gå for lenge uten mer konkret kunnskap om sin egen tilstand?
Har alle kreftpasienter det sånn? Jeg har liksom ikke ordentlig kreft. Jeg blir ikke skalla og kjempesjuk. Gudskjelov! Men det er fortsatt kreft altså?
Hvis den ikke hadde blitt operert bort, hadde den omsider tatt livet av meg da? Om 20 år eller noe? Har jeg bablet om dette før?
Kan godt tenkes...

I går var det bakgårdsfest og i dag er det avslutning for min førsteklassing. Og i morgen er det avslutning på jobben min. Da skal jeg innover og være med elevene mine og kollegaene mine. Det blir fint. Har laget quiz og kjøpt premier og blomster. Å bake er ingen vits da 80% av elevene faster pga Ramadan. Ellers hadde jeg gjort det da. Tror jeg.

Jeg føler meg ganske normal igjen. Ingen store forandringer etter at jeg begynte på Tamoxifen. Var veldig fysisk svak i en periode, noe som kom tydelig frem da jeg begynte med litt yoga igjen...
Før jeg fikk diagnosen var jeg flink og trente litt yoga hjemme. Hadde ganske god fremgang tilogmed!
Men da jeg var klar for å prøve igjen for noen uker siden, ble jeg faktisk litt sjokkert over hvor sørgelig svak jeg hadde blitt... Klarte ingenting! Var bare fiskeboller i armene mine, musklene var ikke-eksiterende!!
Krise!!
Men jeg har trent og trent, ikke mye, bare 15-20 minutter nesten hver dag, og jommen har det effekt! Er ikke bare fiskeboller lenger!!
Om du ønsker å sjekke ut yoga-programmet, er det bare å trykke her.
Jeg gjorde første del av programmet i flere uker, før jeg følte at jeg mestret det godt. Begynte på del 2 i går, og tar derfor en hviledag i dag... Var helvetes slitsomt!! Shit! Men gleder meg til det går lett, da begynner det å ligne noe! Men fremgangen kommer ganske fort, og dermed holder man motivasjonen oppe!
Men det er litt irriterende når superyoga-mennesket Erika snakker uanstrengt mens hun står i dødelige tunge stillinger hvor jeg pruster og banner og kanskje til og med må kaste inn håndkleet.
Men, men... t å l m o d i g h e t  må man ha.
Og det begynner jeg å bli god på nå.

Karma

Nå skal jeg banne i kirka: Det er for varmt!! Kan denne forp.... varmen gi seg snart?
Det er jo ikke digg når man er konstant småsvett, får hovne føtter og null energi. Det er vel lov å ikke orke å være ute i sola selv om man er en såkalt solhungrig nordmann?
Jeg kveles!
Ok, det var kanskje å overdrive litt. Men bare litt.
Sitter og surfer på nettet for å finne en god vifte. Må ha sirkulasjon i leiligheten! Vi har gjennomgående leilighet, men det er jo ingen vind. Dessuten er det litt slitsomt å ha vinduene ut mot gata oppe på dagtid. 20 og 30-bussen stopper rett utenfor, og støyen fra dem er dritt. Man må stoppe praten for å si det sånn.
Men det er liksom nesten det eneste catchet med å bo her da. Forp..... busshelvete. Men det er kjekt når man skal ta bussen da! "Oj, bussen kommer om 20 sek! Da rekker jeg den akkurat. Tommel opp!"
Og skulle jeg ikke rekke den, så kommer det jo en om 4 minutter igjen, så det æ`kke så farlig. Sjelden man i det hele tatt sjekker busstidene. Men det igjen sier noe om hvor irriterende det er kan være å prøve å høre på noe OG ha vinduene oppe ut mot veien....

Tilbake til varmen.
Skriver for å få tiden til å gå så butikkene kan åpne snart. M å  k j ø p e  v i f t e  !
Kanskje tre stykker om de har. Men det er sikkert utsolgt... Alltid når jeg skal ha noe, så er det utsolgt. Alle skal visst ha det som jeg skal ha. Jeg skjønner jo at folk hamstrer vifter nå, men hvorfor har alle andre foreldre barn med samme sko-størrelse som mine? Det skjønner jeg ikke. Barns føtter vokser jo kontinuerlig, men likevel, når jeg skulle ha sko i str 28, var det bare str 26 eller 30 tilgjengelig. Og når jeg skal ha str 30, er det bare 28 og 32 tilgjengelig.
Hva er det for noe da?? Karma? Men jeg fortjener jo ikke dårlig karma? Jeg har jo kreft!
Spiller jo ingen rolle, latterlig å tenke sånn. Jeg sier det bare for å være morsom. Ha ha.
Jeg tror ikke at det noen slags balanse i livet. Livet er bare urettferdig og tilfeldig. Et lotteri.
Men nå stikker jeg for å finne vifte, så får vi se om jeg har hellet med meg!
...

Så gikk det visst noen dager....

Var som forventet tomme hyller i vifte-avdelingene rundt forbi, men jeg var heldig og fikk karret til meg de tre siste viftene på Jernia :) Karma gjenopprettet!
Men nå trenger vi de jo ikke lenger da... Varmen er over for denne gang. Litt deilig. Kan høre meg selv tenke igjen.

Men nå er det selvsagt noe annet som  er dritt: Har begynt på Tamoxifen. Har vel tatt 7 piller nå, og jeg vet jo ikke om det er dem eller at ventetiden begynner å tære på, men føler meg r æ v a ! Super-emosjonell, deppa, initiativløs, irritabel... Rett og slett et skikkelig pms-monster.
Stakkars familien min...
Jeg prøver å skjerpe meg da. Og dette kjenner jeg er den verste dagen.
Jeg har seriøst ikke lyst til å gå på disse pillene!! KAN JEG FÅ SLIPPE!!?
Jeg kan jo sikkert det, de kan jo ikke tvinge meg... men så vil jeg ikke ha tilbakefall av kreften heller.
Dritt.
Jeg tror kanskje det begynner å synke inn hva som har rammet meg. Har tatt litt lett på det. Har liksom ikke skjønt det, følt som om det ikke angår meg - det er bare noe som skjer.
Nå går jeg og venter på innkalling til stråling fra Ullevål. Hvorfor tar det så lang tid?? De vet jo at jeg skal ha stråling. Hvorfor kan de ikke bare sende meg tidene jeg skal komme, så jeg vet litt mer? Også begynner jeg å få et stort behov for å snakke med en onkolog.
Har jo i grunn ikke fått så mye informasjon. Vet bare det jeg har skrevet her. Dere vet like mye som meg. Jeg vil ha journalen min og jeg vil vite om det finnes noen andre alternativer enn denne medisinen, og jeg trenger å vite litt mer!
Hvor stor er faren for spredning, at jeg oppdager en ny type kreft om noen år? Er jeg ekstra disponert nå? Jeg har hørt at Tamoxifen ikke bare hemmer østrogen, men insulin og testosteron også... Hva betyr dette for meg?
Argh... sorry folkens. Befinner meg i et mørkt hjørne i dag. Kanskje man burde holde seg unna skriving da, men orker ikke å pynte på sannheten. Dette er ingen rosa-blogg. Her får du sannheten servert mitt i fleisen om du gidder å lese. Dessuten hjelper det å sortere tankene gjennom skriving.

Jeg har tenkt at jeg har "kreft-light". Har det liksom ikke ordentlig. Skal ikke ha cellegift engang. Det er som å ha brekt et ben har jeg sagt: man blir indisponert en tid, men så er man tilbake igjen. Kjekk og grei...
Men nå er jeg ikke så sikker lenger. I denne ventetiden har jeg begynt å surfe på nettet igjen... Og det forgifter tankene. Kommer denne dritten til å prege meg for alltid? Stjeler den år av livet mitt? Stråling og tukling med hormoner... det høres ikke bra ut.
Det er det som er litt vanskelig. Sykdommen er så uhåndgripelig. Noen ganger bagatelliserer jeg den, men i dag er det mulig jeg overdramatiserer den. Hvor syk er jeg egentlig? Det syns jo ikke. Kan jeg bare skjerpe meg og tenke positive tanker? Hva skjer egentlig??
Hallo leger og alle kreftfagkyndige!! Hva skjer? Trenger litt veiledning snart. Noen som kan hjelpe meg å styre tankene i riktig retning.

Hvorfor skulle jeg få dette da?!
Pirke borti lykken min på den måten.
Helvetes forp..... drittkreft! Hvorfor akkurat meg? Pga p-piller? For mye alkohol? For lite trening? Mobilstråling? Er det helt tilfeldig? Er det noe mystisk i leiligheten? Radon? Mugg? Buss-eksos? At jeg fikk barn sent?
Noen mener kreft er selvforskyldt. Ja, hvis du tukler med sigaretter og asbest og sånn, så er det jo det. Men dette...? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvorfor får barn leukemi? Hva har de gjort?
Det er ihvertfall ikke karma!
Legene er veldig på at det ikke er selvforskyldt. Jeg velger å lene meg på dem. Det hjelper ikke å tenke på at man har påført seg dette selv ihvertfall.
Men jeg tenker jo hele tiden, og jeg lurer på om det er en sammenheng at jeg sluttet med kobberspiral og begynte på p-piller før jeg fant svulsten. Tok pillene i et par måneder, og så VIPS: en kul i brystet. Tilfeldighet? Spurte kirurgen, men han var veldig vag på det.
Vel vel. Mener ikke å skremme noen. Dette er bare mine destruktive tankespinnerier.
Jeg får ringe Ullevål og mase litt.
Morna så lenge!

Judgementday

Overskriften var kanskje litt dramatisk, men det var slik det føltes i går da Christian og jeg trippa rundt og ventet på at vi skulle dra til Radiumhospitalet for å få vite videre behandling av kreftdriten.

Jeg har egentlig gledet meg til å få vite. Bedre å vite enn å lure. Grubling er jo som kjent vår verste fiende...

Jeg har hatt 5 uker å gruble på. 

På disse 5 ukene har jeg mentalt forberedt meg på å få cellegift. Jeg har også forberedt meg på re-operasjon. For kirurgen sa at alt dette var mulig, og slett ikke uvanlig. Jeg var litt tøff i trynet da han sa det kan hende de ikke har fått med alt og de må re-operere, og jeg bare: "Det går fint, syns det var hyggelig å være her jeg!". For det var jo det!

Dette var 3 dager postoperativt. 

Jeg angret litt senere, for etter litt flere dager med plastertape og merkelig sårhet og nummenhet litt her og der rundt skulder og rygg, fristet det ikke så veldig å legge seg under kniven og la de rote rundt i nerver og vev igjen.

Men nå slipper jeg det!

Det er det ene jeg har fått vite.

Det andre, og det som det var knyttet mest spenning rundt, var om jeg skulle få cellegift.

Og det skal jeg ikke!

Jeg trenger det ikke. 

Mener de.

Ja, jeg føler med passe teit og nervøs når vi tar bilde på venterommet på Radiumhospitalet... 

Må innrømme at jeg ble litt paff. Jeg visst at jeg burde juble. Men jeg gjorde ikke det. Jeg bare: "Å?". Så jeg mister ikke håret?

Jeg har kanskje i overkant forberedt meg på å miste håret. Lurt på hvordan jeg blir seendes ut. Prøvd å vinkle det til noe positivt. Kanskje alle de grå hårene glemmer å komme tilbake? 

Kanskje jeg får krøller?? (har hørt veldig mange historier i ventetiden). 

Kanskje jeg blir dritfin med Sinead O´Connor-looken? 

Kanskje jeg møter en ny venninne på Pusterommet på Ullevål (det er et tilbud til kreftrammede under behandling med aktiviteter, sminkekurs, samtaler osv). 

Kanskje barna syns det er gøy å bli med å kjøpe parykk? De skal også få male hodet mitt som en fotball. Også skal jeg klippe av hele fletta mi og ta vare på den, og når håret vokser ut, vil jeg anlegge en bob.

Hva skal jeg gjøre med dette nå da??

Jepp. Jeg hadde planen klar.

Men nå ble det ikke noe. Og jeg skal være glad, og det er jeg. Det tar bare litt tid å omstille seg igjen.

Jeg er letta for at kroppen ikke blir pumpa full av gift, jeg slipper og ligge å føle meg fyllesyk i en uke (som jeg har hørt mange blir) og jeg er glad for at barna slipper å oppleve en syk mor.

Bare de er sikre på at alle kreftcelle er borte og ikke kommer igjen så!

Kirurgen sa, at hadde jeg vært hos de for et år siden, så hadde jeg nok fått cellegift.

Det forskes kontinuerlig på brystkreft, og behandlingsprotokollen justeres fortløpende. Og akkurat nå, vurderes det dit hen at jeg ikke trenger cellegift. 

Så da så. 

Bra.

Supert!

Men.

Hei alderdom!

Jeg skal begynne på noen medisiner. Og disse skal jeg ta i 10 år! 

Og jeg begynner i dag: 1. juni 2016. Med mindre videre forskning sier noe annet og jeg kan slutte med de. Disse tablettene heter Tamoxifen. Jeg gruer meg skikkelig til å begynne, for de er østrogenhemmende. Dvs at jeg kommer i overgangsalderen... 

Så fem år etter at jeg fikk barn, skal jeg begynne med hetetokter og faens oldemor. I 10 år. 

Kunne jeg ikke heller bare fått litt cellegift da?  Det er jeg jo forberedt på! Jeg var ikke helt forberedt på dette, selv om jeg har snakket med ei på min alder som får det. Og advart meg. Men jeg har liksom ikke brukt så mye tanker og energi på det. 

Men bivirkningene  kan bli lettere etterhvert da. Så det er jo en trøst. Men jeg gruer meg. Føler jeg plutselig eldes fort. Godt jeg har fått de barna jeg skal ha, for graviditet og Tamoxifen samarbeider naturlig nok ikke så godt. Så nå skal jeg bli en sånn dame som ikke kan dra noe sted uten pillene sine...

Jaja. Er jo ikke akkurat den første i verden til å gå på piller. Må bare venne meg til det...

Også skal jeg stråles. Hver virkedag i 3 uker, altså 15 ganger. Får en innkallelse fra Ullevål snart. Ullevål tar stafettpinnen da, siden kreften er i venstre bryst. Dvs hjertesiden. Og de har en strålingsmaskin som skåner hjertet for strålene. 

Spennende...

Hallo overprisa plaster!

Stråling kan man bli litt trøtt av, men de fleste tåler det veldig godt. Så det er bra. Håper huden tåler det greit også.

Apropos hud: Kjøpte noen nye plastre i går til arrene mine. Skulle bytte til silikontape. Så kjøpte det til arret under armen. Men så hadde apotekteknikeren et ess i ermet: et superplaster som gjorde arr penere og mindre synlige! Man må bruke det kontinuerlig i flere måneder for optimal tilheling. Catchet er bare at det koster 400 kr for 5 plastre!

Men jeg tenkte at det er puppen min verdt, og slo til! (etter lettere press fra sambo). 

For å være helt ærlig... Jeg skal ikke klage... for jeg har hatt brystbevarende kirurgi og tingenes tilstand er absolutt akseptable....

men... jeg vet at før i tiden så fjernet de alt og snurpet igjen og resultatet ble ikke spesielt flatterende... men.. likevel. 

Føler meg ikke akkurat noe yngre nå...

Jeg syns jeg ser rar ut. Det er ikke et stort jafs av puppen borte, men det er borte litt fyllmasse, og jeg hadde ikke så innmari mye i utgangspunktet. Og operasjonssnittet.. jeg ble svimmel når jeg skiftet tapen første gang og skjønte hvor snittet var lagt, for å si det sånn. Det er formet som en C og dere kan sikkert tenke dere hvor det er da.

Grøss, jeg blir litt kvalm. Vi går videre.

Beklager for sarte sjeler, her holdes ingenting tilbake. 

Så slik er altså situasjonene nå. Alt er bra, jeg er glad, bare jeg får hodet mitt rundt det. Og jeg kan nok begynne å jobbe igjen etter sommeren. Tiden går så fort!

Selvom om jeg er hjemme, så flyr dagene av gårde! Hvordan rekker folk å jobbe? Hvordan rakk jeg det før? 

Jeg har jo ikke vasket huset en gang! Ha´kke tid! Jeg må strikke og dusje og kanskje bake et brød. Også må jeg handle og vaske klær. Og følge barn til skole og barnehage og kanskje møte noen..? Kanskje kope på nettaviser og sjekke mail? Har sydd litt, men ikke fått ordnet med bilder og ikke spilt gitar. Har sett en del på Netflix da! Flink? Ja, også litt slektsforskning. 

Nå må jeg faktisk vaske litt, det er litt ulekkert når sokkene klistres til gulvet... Men nå har jeg jo brukt så lang tid på dette at jeg er sulten igjen! Lunsj først da kanskje? Tror det :)

Jeg er heldig, tross alt! Skål :)

Realitycheck

Jepsipepsi, så er jeg her igjen. Lenge siden sist!
Har vært travle år. Har tatt PPU-Y, altså praktisk pedagogisk utdanning for yrkesfag, sluttet som sykepleier i Oslo fengsel og jobber nå som adjunkt på helse-og oppvekstfag på Kuben vgs.
Eller, det vil si, nå er jeg sykemeldt. Derfor jeg brått har tid til å sitte å taste her.
Det var kreft som skulle til for at jeg skulle begynne å blogge igjen.
Sist var det bebiser og barselpermisjon. Nå er det kreft og sykemelding.  Piff-paff.
Men det har gått bra altså, selvom det kanskje høres litt dramatisk ut.
Har den beste prognosen, ser ikke ut som det er spredning og cellene er ikke av den hissige typen. Opererte ut kreften av venstre bryst sist fredag. Og det må jeg si var en overraskende fin opplevelse! Jeg har grudd meg ganske mye til operasjon, men det gikk jo så fint, og alle passet så godt på meg!
Jeg fikk til og med prøve vival og bli trillet rundt i seng! Det er noe jeg som sykepleier alltid har misunt pasientene. Altså ikke vivalbruk, men å ligge i en seng og bli trillet rundt, som en baby i vogn. Og det innfridde! Trilleturen fra avdeling til operasjonsstua var bare altfor kort...
(Var litt spennende å få vival og da..)

Rolig og avslappet like før operasjon.

Utsikt fra senga mi på sengepost A6. Hadde det helt fint jeg :)

Det å plutselig være i kategorien "kreftpasient" er litt rart..
Det er litt pussig, for noe av det siste jeg underviste elevene mine i var "Livets mangfold", som handler om kriser vi går gjennom og hvordan vi kategoriserer hverandre på godt og vondt.
Hadde også om celler. Så skulle nesten tro kreften var en del av opplegget!
Trist å ikke kunne følge elevene ut skoleåret. De er så utrolig flotte og man blir så glad i dem!
Jeg lurer på om mine lærere var like glad i oss? Det var jo ikke fokus på relasjonsbygging mellom lærer og elev den gang. Var ferdig på videregående før Reform-94...
Jaja. Begynner å bli gammel.

Jeg tenker fortsatt at alt dette er litt overdrevent og jeg er jo ikke syk. Har vært slækk etter operasjonen, men det kommer seg nå. Er bare litt sårt og rart der de har operert. Må begrense meg.
Men jeg blir litt rastløs! Er jo ikke sengeliggende med feber, eller brekt bein og oppkast.. Jeg har operert. Men alle sykeliggjør meg så veldig. "Nå må du slappe av og samle krefter", "legen sa du skulle ta det piano", "nei, nei, du får ikke lov til å jobbe, ikke lov til å vaske klær, ikke lov .. ikke lov blablablabla".
Jeg må lære meg å nyte det litt mer tror jeg. Bli litt latere. Ikke være "flink pike".
Kirurgen sa (det er ikke rom for misforståelser når han snakker): "Du skal ta det piano, la hybelkaniner være hybelkaniner. Du har kreft. Du er syk. Det er ikke lett å erkjenne at man er pasient på Radiumhospitalet. Dette er også en psykisk påkjenning."
Jaja.
Kanskje jeg er i fornektelse.
Men det er noe med å brått gå inn dørene på Radiumhospitalet. Bare navnet er jo dritskummelt! Hver gang jeg har kjørt forbi det har jeg tenkt "Håper jeg aldri trenger å gå inn dørene på det sykehuset."
Men Ta-da! Så måtte jeg det. Og det var kvalmenes og skummelt og fremmed. Det er så gammelt og slitt der, folk er syke og hårløse, stemningen er dyster. Jeg satt med gråten i halsen og klynget meg til Christians arm. Det var deprimerende rett og slett.

På venterommet, med gråten i halsen.

Men så møtte jeg folka som jobber der! Jeg ble litt mer kjent og følte meg ivaretatt, så inntrykket har absolutt forandret seg. Det er fortsatt slitt og gammelt, men det er samtidig varmt og trygt og hyggelig. Gudskjelov.
Men uansett. Nå vet jeg at jeg ikke dør av dette. For kirurgen sa det og: "Du blir helt frisk, men behandlingen er tøff. Du kommer til å være sykemeldt lenge."
Okeida.
"I forhold til sykdommens omfang, kan behandlingen virke i overkant tøff. Men det er slik vi gjør det i Norge", sa han videre. For jeg skal visst ha stråling senere, og han sa jeg gjorde klokt i å forberede meg på cellegift.
Okeida.
Men nå skal jeg bare vente igjen. Får vite videre behandling 31. mai.

Det er ganske mye lettere å vente nå, enn da jeg ventet på svar fra biopsien. Det var faktisk ganske jævlig. Legen på Unilabs sa at det var 60% sjanse for at kulen i brystet var kreft. Skulle få svar etter en drøy uke. Det gikk 13 dager.
13 dager med dødsangst.
Jeg følte meg rimelig sikker på at det var kreft, for det var litt innsøkk i huden, og det leste jeg på internett at er et tegn på kreft. Det er livsfarlig å lese på internett...
Det var en befrielse å være på jobb, selvom jeg var litt distré og rar. Hjemme kom dødsangsten og tårene. Også kunne jeg ikke si det til noen. Visste jo ikke om det var noe i det hele tatt, og ville ikke uro folk. Blæh.
Men nå vet jeg mer og jeg deler villig vekk. Syns det er deilig å få ut, at folk vet. Så får det bli litt kleint for folk å se meg og ikke helt vite hva de skal si. Men så går det over. Ferdig med det. Og folk trenger virkelig ikke å si noen ting. Det er helt greit. Det er egentlig litt deilig.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg har det for bra. Jeg er
lykkelig, jeg savner ingenting. Jeg har en fantastisk mann, to skjønne barn, en stor og fin leilighet på Torshov, en jobb jeg stortrives i, herlig familie, vi er sunne og friske... Flere ganger har jeg ligget på armen til Christian og reflektert over livet, og at det nesten ikke er greit å ha det så bra. "Det kommer til å skje noe vettu. Man kan ikke bare føle at alt er bra, må komme noe pirke borti lykken."
Så gikk det troll i ord som man sier. Kreft kom og pirket. Men det virker som det er snill kreft. Så det er greit. Jeg kan godt miste hår og pupp jeg, bare jeg ikke mister livet.
Har alt inntil videre.
Nei nå var jeg dramatisk. Tror det går bra jeg .
Så nå driver jeg og restituerer. Har gjort ingenting frem til nå. Dette er 5. postoperative dag. Men nå kan jeg gjøre litt mer tenker jeg. I går dusjet jeg. Det var ganske digg! Og tok av de store bandasjene PUH! Plasterlim er noe dritt.
Jeg har mye jeg kan fylle dagene med: Kanskje jeg endelig får ordnet med med bilder, laget album og sånn, begynne å klimpre på gitaren igjen, sy, kanskje strikke, slektsforskning, blogge...husarbeid... lese bøker. Gå turer! Dette blir bra.

Noe av det siste jeg gjorde med klassen min før jeg ble sykemeldt, var å å delta på Ungdomsdagen på Gaustad sykehus. Der var det naturlig nok mange gode innlegg om psykisk helse, og jeg bet meg merke i et utsagn en bipolar foredragsholder sa om når det går litt i motbakke: "Det er bare Livet som sier Hei!"

"Hei, hei!" tilbake til livet!

Føler det er litt sånn nå. En ny erfaring. Noe som antagelig vil forandre meg litt. Kanskje til og med gjøre meg sterkere og klokere. Kan jo håpe :)