Karma

Nå skal jeg banne i kirka: Det er for varmt!! Kan denne forp.... varmen gi seg snart?
Det er jo ikke digg når man er konstant småsvett, får hovne føtter og null energi. Det er vel lov å ikke orke å være ute i sola selv om man er en såkalt solhungrig nordmann?
Jeg kveles!
Ok, det var kanskje å overdrive litt. Men bare litt.
Sitter og surfer på nettet for å finne en god vifte. Må ha sirkulasjon i leiligheten! Vi har gjennomgående leilighet, men det er jo ingen vind. Dessuten er det litt slitsomt å ha vinduene ut mot gata oppe på dagtid. 20 og 30-bussen stopper rett utenfor, og støyen fra dem er dritt. Man må stoppe praten for å si det sånn.
Men det er liksom nesten det eneste catchet med å bo her da. Forp..... busshelvete. Men det er kjekt når man skal ta bussen da! "Oj, bussen kommer om 20 sek! Da rekker jeg den akkurat. Tommel opp!"
Og skulle jeg ikke rekke den, så kommer det jo en om 4 minutter igjen, så det æ`kke så farlig. Sjelden man i det hele tatt sjekker busstidene. Men det igjen sier noe om hvor irriterende det er kan være å prøve å høre på noe OG ha vinduene oppe ut mot veien....

Tilbake til varmen.
Skriver for å få tiden til å gå så butikkene kan åpne snart. M å  k j ø p e  v i f t e  !
Kanskje tre stykker om de har. Men det er sikkert utsolgt... Alltid når jeg skal ha noe, så er det utsolgt. Alle skal visst ha det som jeg skal ha. Jeg skjønner jo at folk hamstrer vifter nå, men hvorfor har alle andre foreldre barn med samme sko-størrelse som mine? Det skjønner jeg ikke. Barns føtter vokser jo kontinuerlig, men likevel, når jeg skulle ha sko i str 28, var det bare str 26 eller 30 tilgjengelig. Og når jeg skal ha str 30, er det bare 28 og 32 tilgjengelig.
Hva er det for noe da?? Karma? Men jeg fortjener jo ikke dårlig karma? Jeg har jo kreft!
Spiller jo ingen rolle, latterlig å tenke sånn. Jeg sier det bare for å være morsom. Ha ha.
Jeg tror ikke at det noen slags balanse i livet. Livet er bare urettferdig og tilfeldig. Et lotteri.
Men nå stikker jeg for å finne vifte, så får vi se om jeg har hellet med meg!
...

Så gikk det visst noen dager....

Var som forventet tomme hyller i vifte-avdelingene rundt forbi, men jeg var heldig og fikk karret til meg de tre siste viftene på Jernia :) Karma gjenopprettet!
Men nå trenger vi de jo ikke lenger da... Varmen er over for denne gang. Litt deilig. Kan høre meg selv tenke igjen.

Men nå er det selvsagt noe annet som  er dritt: Har begynt på Tamoxifen. Har vel tatt 7 piller nå, og jeg vet jo ikke om det er dem eller at ventetiden begynner å tære på, men føler meg r æ v a ! Super-emosjonell, deppa, initiativløs, irritabel... Rett og slett et skikkelig pms-monster.
Stakkars familien min...
Jeg prøver å skjerpe meg da. Og dette kjenner jeg er den verste dagen.
Jeg har seriøst ikke lyst til å gå på disse pillene!! KAN JEG FÅ SLIPPE!!?
Jeg kan jo sikkert det, de kan jo ikke tvinge meg... men så vil jeg ikke ha tilbakefall av kreften heller.
Dritt.
Jeg tror kanskje det begynner å synke inn hva som har rammet meg. Har tatt litt lett på det. Har liksom ikke skjønt det, følt som om det ikke angår meg - det er bare noe som skjer.
Nå går jeg og venter på innkalling til stråling fra Ullevål. Hvorfor tar det så lang tid?? De vet jo at jeg skal ha stråling. Hvorfor kan de ikke bare sende meg tidene jeg skal komme, så jeg vet litt mer? Også begynner jeg å få et stort behov for å snakke med en onkolog.
Har jo i grunn ikke fått så mye informasjon. Vet bare det jeg har skrevet her. Dere vet like mye som meg. Jeg vil ha journalen min og jeg vil vite om det finnes noen andre alternativer enn denne medisinen, og jeg trenger å vite litt mer!
Hvor stor er faren for spredning, at jeg oppdager en ny type kreft om noen år? Er jeg ekstra disponert nå? Jeg har hørt at Tamoxifen ikke bare hemmer østrogen, men insulin og testosteron også... Hva betyr dette for meg?
Argh... sorry folkens. Befinner meg i et mørkt hjørne i dag. Kanskje man burde holde seg unna skriving da, men orker ikke å pynte på sannheten. Dette er ingen rosa-blogg. Her får du sannheten servert mitt i fleisen om du gidder å lese. Dessuten hjelper det å sortere tankene gjennom skriving.

Jeg har tenkt at jeg har "kreft-light". Har det liksom ikke ordentlig. Skal ikke ha cellegift engang. Det er som å ha brekt et ben har jeg sagt: man blir indisponert en tid, men så er man tilbake igjen. Kjekk og grei...
Men nå er jeg ikke så sikker lenger. I denne ventetiden har jeg begynt å surfe på nettet igjen... Og det forgifter tankene. Kommer denne dritten til å prege meg for alltid? Stjeler den år av livet mitt? Stråling og tukling med hormoner... det høres ikke bra ut.
Det er det som er litt vanskelig. Sykdommen er så uhåndgripelig. Noen ganger bagatelliserer jeg den, men i dag er det mulig jeg overdramatiserer den. Hvor syk er jeg egentlig? Det syns jo ikke. Kan jeg bare skjerpe meg og tenke positive tanker? Hva skjer egentlig??
Hallo leger og alle kreftfagkyndige!! Hva skjer? Trenger litt veiledning snart. Noen som kan hjelpe meg å styre tankene i riktig retning.

Hvorfor skulle jeg få dette da?!
Pirke borti lykken min på den måten.
Helvetes forp..... drittkreft! Hvorfor akkurat meg? Pga p-piller? For mye alkohol? For lite trening? Mobilstråling? Er det helt tilfeldig? Er det noe mystisk i leiligheten? Radon? Mugg? Buss-eksos? At jeg fikk barn sent?
Noen mener kreft er selvforskyldt. Ja, hvis du tukler med sigaretter og asbest og sånn, så er det jo det. Men dette...? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvorfor får barn leukemi? Hva har de gjort?
Det er ihvertfall ikke karma!
Legene er veldig på at det ikke er selvforskyldt. Jeg velger å lene meg på dem. Det hjelper ikke å tenke på at man har påført seg dette selv ihvertfall.
Men jeg tenker jo hele tiden, og jeg lurer på om det er en sammenheng at jeg sluttet med kobberspiral og begynte på p-piller før jeg fant svulsten. Tok pillene i et par måneder, og så VIPS: en kul i brystet. Tilfeldighet? Spurte kirurgen, men han var veldig vag på det.
Vel vel. Mener ikke å skremme noen. Dette er bare mine destruktive tankespinnerier.
Jeg får ringe Ullevål og mase litt.
Morna så lenge!