torsdag 30. mars 2017

Merkedager

I dag har jeg bursdag.
Bah.... er ikke så stas lenger gitt! 43 år. Uvirkelig. Merkelig. Har jeg blitt det man kaller "godt voksen"? eller har jeg noen år igjen til det?
Dagen glir forbi i stillhet. Skal på hyttetur til Trysil med moder´n, kidsa, søstern og kidsa hennes. Christian må være igjen hjemme, helt alene. Stakkar...
Nei, æ´kke stakkra vettu! Han gleder seg som en unge tror jeg! Være helt alene en hel langhelg! Hallo!
Men nå har visst den ene kidden til søs fått spysjuke, så da får vi se hva som skjer...
Var litt feiring i morges da, med kaffe og sang og gaver på senga. Veldig koselig!
Chris og jeg feirer senere, skal i operaen og se Sleepless beauty. Blir bra! En skikkelig date 💞

I går var også en merkedag. I går var det akkurat ett år siden jeg tok mammografi og biopsi av kulen i brystet. Så nå er det ett år siden jeg hadde de verste 14 dagene i hele mitt liv! Godt med alt som er tilbakelagt... Da hadde jeg dødsangst gitt!
Godt det gikk bra. Når man tenker på det sånn, så er det kanskje ikke så verst å ha bursdag. Føler jeg har forandra meg litt i denne prosessen. Blitt litt treigere liksom. Var treig nok fra før, så hadde ikke akkurat behov for det.
Eller kanskje det er alderen? Men jeg tror det er medisinene. Tamoxifen.
Det er ikke så ille å gå på de som jeg fryktet, men de har jo noen bivirkninger. Har blitt svaaak. Det er skikkelig nedtur, for jeg har alltid vært sterk! Også kan jeg slite litt med å ta initiativ, og de kreative evnene er helt uttørka! Seriøst. Det føles som jeg har et vakuum i topplokket noen ganger! Det er jo i og for seg ikke noe nytt, men det føles mer plagsomt enn tidligere..

Var på kontroll for en liten stund siden. Alt vel. Tok tidenes mest smertefulle mammografi og måtte inn en gang til og ta mer bilder.
Da knakk Camilla.
Ble dritredd, selvom den snille damen i hvitt sa at "ikke vær redd om jeg må kalle deg inn igjen". Ble redd likevel jeg! Godt Chris var med, han har en fin skulder å hulke på. Det er i etterkant man merker at man nok har spent seg til en undersøkelse. Var fullstendig tappa for energi etterpå. Merkelig hvor sliten man blir av mentalt arbeid...
Snakket med kirurgen som sa alt var bra, men ville henvise meg til Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi.... Puppen er ikke så nydelig lenger, med andre ord. Så får vi se hva de kan gjøre. Skal dit i mai. Kun for vurdering, vel og merke. Vet ikke helt hva jeg syns om en ny operasjon... Vil og vil ikke på samme tid. Hmm, får ta en dag om gangen og høre hva de sier i første omgang.

Herregud, så kjedelig jeg skriver! Et bevis på at hjernen min har blitt lett bedøva.
Jeg må trene da.
Tamoxifenen gjør ikke underverker for muskulaturen, og hvis det ikke skjer noe revolusjonerende (hvordan skrives det da??) innen forskningen i løpet av de neste åra, så skal jeg begynne på en annen gøyal medisin som kan gi benskjørhet.
Jippi.
Så trening er lurt.
Har vært på en joggetur faktisk. Jeg holdt på å dø. Jogget med moren til en venninne av Tiril. Nesten 6 km jogget vi! Eller, jeg måtte gå litt og da... Shit, så tungt det var!
Også har jeg begynt å mammadanse :)
Det er morsomt. Vært der 3 ganger, og begynner å bli litt mindre Mr. Bean på dansegulvet nå. Vi danser etter flere koreografier, veldig veldig gøy! Det er ikke superavansert, men avansert nok, for å si det sånn. Svetter og ler og har duste "konse-uttrykk", og alle er damer i 40-åra på Torshov. Endelig er jeg med i en danse-trupp! Det har jeg drømt om lenge! Digg følelse. Men det er trening bare en gang i uka. Skulle ønske det var mer... så slapp jeg å gjøre noe annet.

Anyways... det er drittvær ute. Har tydeligvis ikke vært særlig snill i år.. iskaldt regn.  Grøss!
Har muligens vært litt plagsom for mine omgivelser med merkbare humørsvingninger... Igjen; jeg skylder på medisinene. Noen fordeler skal man ha av å gå på de! Som Chris sa: de er mitt green card de neste åra. "Kan´ke noe for at jeg er dust, det er medisinene som fucker opp hormonene mine!" Stakkars Christian....
Men nå må jeg sette i gang med noe av det jeg misliker mest på denne jord: pakke.
Sikkert derfor jeg endelig fikk blogget, for å utsette det.

torsdag 13. oktober 2016

Prosjekt Hyttaheim!

Det ble litt stille og rolig i sommer, på grunn av behandling og alt det der, så da kjøpte vi oss like godt et prosjekt vi! Midlertidig kalt "Prosjekt Hyttaheim".
Altså, vi har i grunn sett etter en hytte i lang tid, men når man vil ha strøm, vann, kunne kjøre fram til hytta, ikke lenger enn to timers kjøring fra Oslo, et fint tun og ikke koste mer enn 500 000,- ... ja, da sier det seg sjøl at man må lete litt.
Men så jaggu!
Vi dro på visning til et sted som så litt shabby ut, med skrot og hundegård og et stygt tilbygg. Hadde ingen høye forventinger, men da vi gikk ut av bilen ruslet rundt på tunet, så vi på hverandre og ble litt sånn.... jamen... dette var jo i grunn ganske fint? Syns du og?
Og jommen var vi enige.
Hmmmm.... her var det fint!

For å gjøre en lang historie kort: Vi måtte gjennom en nervepirrende budrunde, men sto til slutt igjen som stolte torp-eiere for den nette sum av 300 000,-!
















Ganske deilig følelse å endelig skaffe seg noe man har drømt om lenge, og nesten trodd at ikke ville bli noe av... Og litt skummelt. Det er MYE jobb for å få det slik vi vil ha det.
Taket må byttes, og kanskje vi skal finne en eller annen løsning så utformingen av huset blir litt finere og mer helhetlig? Tilbygget er omtrent bare klæsja på....
Ikke kjempestilig frontparti.... Men barna koser seg!

Og som dere ser, har vi til og med parabolantenne! Det som er en god bonus, er at vi faktisk har 4G-dekning. Og det er ikke så verst! Hytta ligger langt inn i tjukkeste Finnskogen, og på vei dit hadde vi lenge null dekning. Fikk ikke ringt engang!
Men vårt lille paradis åpenbarer seg oppe på en høyde, og DER er det dekning! Vi har til og med utsikt!
Blåne på blåne så langt øyet kan se.... 
På bildet kan mobil-antenna skimtes på venstre ås-topp. Er det ikke vakkert?
Helt topp og ligge litt høyt, men det betyr også at vi må forsere noen temmelig bratte bakker for å komme opp til til hytta. Kan bli spennende vinterstid....
Nå tenker sikkert du at: "Eh, hallo! Sikker på at veien i det hele tatt måkes!?" Ja. tenk det gjør den faktisk.
Greit å ha litt tid hjemme, har fått ordna forsikring (ja, fikk ordnet det til slutt... måtte bare prøve litt flere ganger. Jmf forrige innlegg... Kremt), strøm, avfallshenting... Nå venter jeg på å høre fra feieren og de som tømmer septiktanken, og de som eier skogen rundt.
De skal felle noen trær, så da må vi høre om vi kan mene litt rundt det, og om vi får felle litt vi og.

Kaffe på tunet med pappa (som skimtes så vidt)
I høstferien kjørte vi en del verktøy fra hytta på Dovrefjell til Finnskogen. Vi har jo bygd og herja masse på Dovre, nå er det Finnskogen som står for tur! Det som er litt festlig er at loftet på huset hvor dere ser det er store fine vinduer, er stengt helt av. Sikkert for å isolere. Eneste inngangen til det området er via en takluke på "ute-taket"! (Hvorfor har ikke vi to ord for tak, som på engelsk: roof og ceiling? Mye enklere da gitt!)
Christian har klatra opp og kikka inn tidligere, men denne gangen bestemte vi oss for å krype nedi for å inspisere litt nøyere.
Tittei opp fra takluka!
Og det var jo bare helt fantastisk! Lafta tømmer, god romfølelse, store vinduer.... Og mye vepsebol og skrot og dritt og lort, men for et potensiale!!!
Se så fint! Taket over bjelkene skal byttes...
Her er det isolert over stue og kjøkken nedenunder. Det skal bort!


Har en liten ryddejobb å gjøre her da....



















Det er god takhøyde, tørt og fint. Vi kan fint plassere 4 senger der oppe! Hurra!
Så planen er å rive ned halve etasjeskillet, altså der det ligger isolasjon på bildet, slik at det blir et stort, åpent rom (kjøkken/stue) og en hems som blir gjesterom/barnerom.
Åååå det blir så fiiiint!

Og her er noen bilder av hvordan det ser ut nede:
En kjedelig bod

Stua (her skal taket ned!)

The master bedroom.

Kjøkkenet (samme rom som stua)  med utgang gjennom en nydelig bue...

Og ett soverom til.




























Tok visst ikke bilde av badet. Men det er bad her også, med dusj og do og vaskemaskin. Ikke veldig fancy, men hva kan men vel forvente til den prisen..?
Her skal det herjes! Bort med linoliumen, bort med gammelt kjøkken og buegang, vinduene skal byttes, taket rives, veggene åpnes! Stue/kjøkken blir et stort og luftig rom, kanskje med en stor lysekrone?
Hvordan ser det ut oppi her tro?

BINGO! Vi fant en skatt i veggen!

Så jeg tulla ikke når jeg sa vi har skaffa oss et nytt, stort prosjekt.
Dugnadshjelp tas imot med takk. Det blir massiv mobilisering til sommeren, med soving i telt på tunet og jobbing, jobbing, jobbing.  Bli med om du tør! For på tunet er det observert bjørn i følge selger. Og ulvens hyl ljomer gjennom skogene... Vi er jo tross alt i deres rike. 
Men de er vel mer redd for oss, enn vi er for dem - er det ikke sånn da? (bekreftelse er ønskelig).
Avslutter dette ekstremt spennende innlegget med noen flere bilder (slapp av, det kommer sikkert en million flere bilder etter hvert!)
Snikkarboden

Solur
Vi har snikkarbod, sol-ur, brønn, jordkjeller... Det var til og med en hundegård og en båt, men det har blitt henta. Gudskjelov. Det er et stykke til vannet. Ikke langt i luftlinje, men som sagt, det er et stykke ned fra denne toppen her.
Kommer til å blogge om fremgangen på prosjektet, så følg med, følg med!

lørdag 1. oktober 2016

Verden jobber mot meg!

AAAAAARRRRGGGHH må ventilere litt!
Blir så irritert når man bare møter vriene systemer som gjør at man ikke får gjort det man skal!
Vi har nettopp overtatt et nydelig torp i den svenske Finnskogen, og egentlig ville jeg blogge om hvor skjønt og nydelig og fantastisk vi skal få det der.
Men det får bli senere.
Torpet er ikke forsikret for øyeblikket da forrige eier jo har sagt opp forsikringen. Så prøver jeg å ringe det svenske forsikringsselskapet Folksam (de er ikke veldig folksamma spør du meg, de er veldig veldig diskriminerende!) men de tar ikke imot utenlandske samtaler! Jeg kommer rett og slett ikke gjennom på telefon. Så jeg prøver å gå inn på nettsiden og maile dem. De har selvsagt ingen mail-adresse jeg kan kopiere, jeg må fylle inn et skjema.
Ok, jeg gjør det, dette går fint... helt til...
De av en eller annen grunn må ha personnummeret mitt! Men de vil jo ha et svenskt et...
Er det mulig? Jeg føler meg skikkelig diskriminert. Seriøst!
Så tenker jeg sneaky sneaky og ringer et nummer som er beregnet til de som har hatt en skade i utlandet... Der kommer jeg gjennom! YES!
Snakket med en dame, som sier jaha, men forsøk dette nummeret... så jeg gjør det. Og jeg blir håpefull for jeg kommer i en kø! Og det er bare 2 minutters ventetid og dette er lovende og jeg skammer meg litt over at jeg har tenkt masse stygge tanker om dumme svensker og forsikringsselskapene dems...
Så er ventetiden over, jeg hører at jeg kobles videre.... men så sier plutselig en innlest beskjed-stemme at den jeg skal snakke med ikke er tilgjengelig pip pip pip pip pip pip pip   ?
Eeeeeh  hæ?
Seriøst? Jeg fikk lov til å stå i kø, men ikke snakke med noen??
Hvorfor i allverden??? Dere vil ha penga mine, men jeg er ikke verdig å komme i kontakt med dere!!?? Hva faen....
Så jeg tenker fuck svensk forsikring, jeg kontakter Utdanningsforbundet hvor jeg har mine forsikringer. Går inn på nettsiden, har vært flink og autolagra medlemsnummeret og passord så innlogging skal gå fint. De skal sende meg en PIN så jeg går videre.
Men det skjer jo aldri.
Roter litt rundt, prøver å ringe, men det er jo lørdagslukket.
Prøver igjen. Banner og sverter og lirer av meg giftig, gallegrønn oppgulp, før jeg kommer gjennom til "får-du-ikke-logget-deg-på-service". Det viser seg at feil telefonnummer er registrert på meg. Han gir meg et annet nummer som kan rette opp i dette, men de er selvsagt helgestengt.
Så nå har jeg brukt over en time av livet mitt på nada, på noe som bare har gitt flere rynker og grå hår. Men jeg fikk da blogget.
Og det er jo hyggelig, syns jeg, selv om det bare handler om dritt.

Skal avrunde i litt hyggeligere former. Det hjelper å ventilere litt. Puster roligere.

Det er høstferie!! Og det er så deilig! Kvalitetstid med familien. Og i kveld skal vi være med på Oslomesterskap i hjemmebrygging hvor Christian stiller med  "Dry Hop Extravaganca". Et fruktig, bittert øl med mye aroma! Blir spennende :)
Christian har prøvd å lære meg litt om bryggeprosessen, jeg skal tross alt være med å servere, så jeg må jo late som om jeg kan litt... Blir morsomt å se om jeg bare kan finne på noe svada i dypt alvor og se om de nikker anerkjennende og mumle litt jøss.... interessant....
Neida, jeg hverken tør det eller hadde fiksa det.

Helt til slutt, kan jeg jo informere til de som lurer at kreftbehandlingen er ferdig. Det gikk greit med stråling, og jeg er herved kreftfri og friskmeldt :) Skal bare gå på medisiner og følges opp i 10 år nå. Og jeg er også på vei tilbake i jobb, men dette får jeg snakke mer om senere.
Ha en nydelig høstferie til dere som har det, resten får bare ha en god helg ;)


mandag 27. juni 2016

Nå vet jeg...

...hva jeg skal gjøre i ferien.
Jeg skal vanke på Ullevål sykehus. I bygg 11.
Har nå, etter innrømmelser om rot, blitt informert om at de kan skvise meg inn til stråling i uke 29. Men jeg skal først ha en uke med forberedelser til stråling, så fra mandag 11/7 er det bare å holde seg i Tigerstaden for en daglig reise til Ullevål.
Vet at mange må pendle lengre enn langt for å få strålebehandling, så jeg kan vel egentlig ikke klage.
Men det er litt godt å klage likevel.
Reiseveien kunne nesten ikke vært enklere, bare å hoppe på 20-bussen som jeg som tidligere nevnt har rett utenfor døra (eller vinduet).
Eller jeg kan slenge meg på en bysykkel, om de hadde giddet å fylle opp stativet utenfor her innimellom. Er alltid tomt!
Det er faktisk litt irriterende.
Jaja.
I-landsproblematikk.

Men etter at dette strålingsgreiene ble så utsatt, så blir hele sommeren egentlig ganske amputert. Vi rekker i grunn ikke å reise på hytta engang!
Bah. Prøver å ikke være bitter, men glad for at ting skjer og at vi har en plan. Er jeg "hard to please"? Får håpe det blir fint vær, så vi kan dra og bade masse og gjøre hyggelige ting.
Oslo er jo et supert sted å være!
Håper barna er enige... Er det ikke sånn, at de er fornøyde så lenge de får være med sine kjære foreldre? Og så lenge vi er blide og glade, så er de blide og glade? Så da blir det sånn.
Nemlig.

Ville bare informere om dette, at jeg endelig har fått time. Må bare vente i to uker til.
(jeg syns jeg høres litt bitter ut...)
God sommer folkens!

onsdag 22. juni 2016

The waiting-game

Tikk...takk...tikk...takk...tikk...takk...
Så har det blitt 22.juni. Det er akkurat 2 måneder siden jeg ble operert. Etter operasjonen har jeg snakket møtt legen en gang, det var 31. mai.
Da fikk jeg vite at jeg skulle under vingene til Ullevål innen to uker. Det var slik jeg forsto det ihvertfall. Men nå stoler jeg ikke helt på oppfattelsesevnen min for tida.
Jeg ringte Ullevål i forrige uke. Da sa de at de hadde mottatt henvisningen min, og at behandlingen skal starte i juni.
Jaha, okey... da hører jeg vel noe snart da?

Så ringte jeg i går. Da var det først litt sånn: "Du må jo vente en stund etter operasjon før du kan begynne med stråling"
"Jeg ble operert 22 april. Skulle tro såret har grodd nå."
"Javel, men det tar den tiden det tar, det står at du skal starte i juni."
"Ja, og nå er det 21. juni... Jeg bør vel få nærme beskjed snart? Siste dag i juni, er vel også juni, men ærlig talt..." (det siste sa jeg ikke, bare tenkte)
Så kom jeg til en koordinator som bare: "Hmm skal vi se, må bla litt her... hmm .... jeg må ringe deg opp igjen..."
Okey??
De  ringte ikke opp igjen i går, og jeg ga dem til kl 12 i dag uten at jeg hørte noe, så nå ringte jeg tilbake.
Da hadde hun visstnok fått et notat av en lege som hun hadde ventet på. Det viste seg da at de har fått henvisningen nå (?! de sa jo i forrige uke at de hadde fått den??).
Men i hvertfall, hun sa legene vil vurdere den i ettermiddag og hun ringer meg opp igjen i morgen. Hun skulle legge en lapp om det.
Okey.
De har surra litt altså. Henvisningen lå fortsatt på Radiumhospitalet. Rart at de sa i forrige uke at de hadde fått den da?
Jaja.
Det går bra.
Jeg kan vente litt til.
Kanskje jeg ikke har kreft likevel. Glemmer det litt. Den er jo operert ut. Så hva er igjen egentlig? Litt kreftsmuler? Rusk og rask som skal stråles bort?
Skal bli godt å få snakke med en onkolog. Jeg vil vite alt jeg kan om diagnosen, om tablettene, om strålingen, om videre oppfølging...
Jeg mener ikke å gjøre meg selv så veldig til offer her, det går bra med meg, men man blir kanskje litt tussete i hodet av å gå for lenge uten mer konkret kunnskap om sin egen tilstand?
Har alle kreftpasienter det sånn? Jeg har liksom ikke ordentlig kreft. Jeg blir ikke skalla og kjempesjuk. Gudskjelov! Men det er fortsatt kreft altså?
Hvis den ikke hadde blitt operert bort, hadde den omsider tatt livet av meg da? Om 20 år eller noe? Har jeg bablet om dette før?
Kan godt tenkes...

I går var det bakgårdsfest og i dag er det avslutning for min førsteklassing. Og i morgen er det avslutning på jobben min. Da skal jeg innover og være med elevene mine og kollegaene mine. Det blir fint. Har laget quiz og kjøpt premier og blomster. Å bake er ingen vits da 80% av elevene faster pga Ramadan. Ellers hadde jeg gjort det da. Tror jeg.

Jeg føler meg ganske normal igjen. Ingen store forandringer etter at jeg begynte på Tamoxifen. Var veldig fysisk svak i en periode, noe som kom tydelig frem da jeg begynte med litt yoga igjen...
Før jeg fikk diagnosen var jeg flink og trente litt yoga hjemme. Hadde ganske god fremgang tilogmed!
Men da jeg var klar for å prøve igjen for noen uker siden, ble jeg faktisk litt sjokkert over hvor sørgelig svak jeg hadde blitt... Klarte ingenting! Var bare fiskeboller i armene mine, musklene var ikke-eksiterende!!
Krise!!
Men jeg har trent og trent, ikke mye, bare 15-20 minutter nesten hver dag, og jommen har det effekt! Er ikke bare fiskeboller lenger!!
Om du ønsker å sjekke ut yoga-programmet, er det bare å trykke her.
Jeg gjorde første del av programmet i flere uker, før jeg følte at jeg mestret det godt. Begynte på del 2 i går, og tar derfor en hviledag i dag... Var helvetes slitsomt!! Shit! Men gleder meg til det går lett, da begynner det å ligne noe! Men fremgangen kommer ganske fort, og dermed holder man motivasjonen oppe!
Men det er litt irriterende når superyoga-mennesket Erika snakker uanstrengt mens hun står i dødelige tunge stillinger hvor jeg pruster og banner og kanskje til og med må kaste inn håndkleet.
Men, men... t å l m o d i g h e t  må man ha.
Og det begynner jeg å bli god på nå.

onsdag 8. juni 2016

Karma

Nå skal jeg banne i kirka: Det er for varmt!! Kan denne forp.... varmen gi seg snart?
Det er jo ikke digg når man er konstant småsvett, får hovne føtter og null energi. Det er vel lov å ikke orke å være ute i sola selv om man er en såkalt solhungrig nordmann?
Jeg kveles!
Ok, det var kanskje å overdrive litt. Men bare litt.
Sitter og surfer på nettet for å finne en god vifte. Må ha sirkulasjon i leiligheten! Vi har gjennomgående leilighet, men det er jo ingen vind. Dessuten er det litt slitsomt å ha vinduene ut mot gata oppe på dagtid. 20 og 30-bussen stopper rett utenfor, og støyen fra dem er dritt. Man må stoppe praten for å si det sånn.
Men det er liksom nesten det eneste catchet med å bo her da. Forp..... busshelvete. Men det er kjekt når man skal ta bussen da! "Oj, bussen kommer om 20 sek! Da rekker jeg den akkurat. Tommel opp!"
Og skulle jeg ikke rekke den, så kommer det jo en om 4 minutter igjen, så det æ`kke så farlig. Sjelden man i det hele tatt sjekker busstidene. Men det igjen sier noe om hvor irriterende det er kan være å prøve å høre på noe OG ha vinduene oppe ut mot veien....

Tilbake til varmen.
Skriver for å få tiden til å gå så butikkene kan åpne snart. M å  k j ø p e  v i f t e  !
Kanskje tre stykker om de har. Men det er sikkert utsolgt... Alltid når jeg skal ha noe, så er det utsolgt. Alle skal visst ha det som jeg skal ha. Jeg skjønner jo at folk hamstrer vifter nå, men hvorfor har alle andre foreldre barn med samme sko-størrelse som mine? Det skjønner jeg ikke. Barns føtter vokser jo kontinuerlig, men likevel, når jeg skulle ha sko i str 28, var det bare str 26 eller 30 tilgjengelig. Og når jeg skal ha str 30, er det bare 28 og 32 tilgjengelig.
Hva er det for noe da?? Karma? Men jeg fortjener jo ikke dårlig karma? Jeg har jo kreft!
Spiller jo ingen rolle, latterlig å tenke sånn. Jeg sier det bare for å være morsom. Ha ha.
Jeg tror ikke at det noen slags balanse i livet. Livet er bare urettferdig og tilfeldig. Et lotteri.
Men nå stikker jeg for å finne vifte, så får vi se om jeg har hellet med meg!
...

Så gikk det visst noen dager....

Var som forventet tomme hyller i vifte-avdelingene rundt forbi, men jeg var heldig og fikk karret til meg de tre siste viftene på Jernia :) Karma gjenopprettet!
Men nå trenger vi de jo ikke lenger da... Varmen er over for denne gang. Litt deilig. Kan høre meg selv tenke igjen.

Men nå er det selvsagt noe annet som  er dritt: Har begynt på Tamoxifen. Har vel tatt 7 piller nå, og jeg vet jo ikke om det er dem eller at ventetiden begynner å tære på, men føler meg r æ v a ! Super-emosjonell, deppa, initiativløs, irritabel... Rett og slett et skikkelig pms-monster.
Stakkars familien min...
Jeg prøver å skjerpe meg da. Og dette kjenner jeg er den verste dagen.
Jeg har seriøst ikke lyst til å gå på disse pillene!! KAN JEG FÅ SLIPPE!!?
Jeg kan jo sikkert det, de kan jo ikke tvinge meg... men så vil jeg ikke ha tilbakefall av kreften heller.
Dritt.
Jeg tror kanskje det begynner å synke inn hva som har rammet meg. Har tatt litt lett på det. Har liksom ikke skjønt det, følt som om det ikke angår meg - det er bare noe som skjer.
Nå går jeg og venter på innkalling til stråling fra Ullevål. Hvorfor tar det så lang tid?? De vet jo at jeg skal ha stråling. Hvorfor kan de ikke bare sende meg tidene jeg skal komme, så jeg vet litt mer? Også begynner jeg å få et stort behov for å snakke med en onkolog.
Har jo i grunn ikke fått så mye informasjon. Vet bare det jeg har skrevet her. Dere vet like mye som meg. Jeg vil ha journalen min og jeg vil vite om det finnes noen andre alternativer enn denne medisinen, og jeg trenger å vite litt mer!
Hvor stor er faren for spredning, at jeg oppdager en ny type kreft om noen år? Er jeg ekstra disponert nå? Jeg har hørt at Tamoxifen ikke bare hemmer østrogen, men insulin og testosteron også... Hva betyr dette for meg?
Argh... sorry folkens. Befinner meg i et mørkt hjørne i dag. Kanskje man burde holde seg unna skriving da, men orker ikke å pynte på sannheten. Dette er ingen rosa-blogg. Her får du sannheten servert mitt i fleisen om du gidder å lese. Dessuten hjelper det å sortere tankene gjennom skriving.

Jeg har tenkt at jeg har "kreft-light". Har det liksom ikke ordentlig. Skal ikke ha cellegift engang. Det er som å ha brekt et ben har jeg sagt: man blir indisponert en tid, men så er man tilbake igjen. Kjekk og grei...
Men nå er jeg ikke så sikker lenger. I denne ventetiden har jeg begynt å surfe på nettet igjen... Og det forgifter tankene. Kommer denne dritten til å prege meg for alltid? Stjeler den år av livet mitt? Stråling og tukling med hormoner... det høres ikke bra ut.
Det er det som er litt vanskelig. Sykdommen er så uhåndgripelig. Noen ganger bagatelliserer jeg den, men i dag er det mulig jeg overdramatiserer den. Hvor syk er jeg egentlig? Det syns jo ikke. Kan jeg bare skjerpe meg og tenke positive tanker? Hva skjer egentlig??
Hallo leger og alle kreftfagkyndige!! Hva skjer? Trenger litt veiledning snart. Noen som kan hjelpe meg å styre tankene i riktig retning.

Hvorfor skulle jeg få dette da?!
Pirke borti lykken min på den måten.
Helvetes forp..... drittkreft! Hvorfor akkurat meg? Pga p-piller? For mye alkohol? For lite trening? Mobilstråling? Er det helt tilfeldig? Er det noe mystisk i leiligheten? Radon? Mugg? Buss-eksos? At jeg fikk barn sent?
Noen mener kreft er selvforskyldt. Ja, hvis du tukler med sigaretter og asbest og sånn, så er det jo det. Men dette...? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvorfor får barn leukemi? Hva har de gjort?
Det er ihvertfall ikke karma!
Legene er veldig på at det ikke er selvforskyldt. Jeg velger å lene meg på dem. Det hjelper ikke å tenke på at man har påført seg dette selv ihvertfall.
Men jeg tenker jo hele tiden, og jeg lurer på om det er en sammenheng at jeg sluttet med kobberspiral og begynte på p-piller før jeg fant svulsten. Tok pillene i et par måneder, og så VIPS: en kul i brystet. Tilfeldighet? Spurte kirurgen, men han var veldig vag på det.
Vel vel. Mener ikke å skremme noen. Dette er bare mine destruktive tankespinnerier.
Jeg får ringe Ullevål og mase litt.
Morna så lenge!


onsdag 1. juni 2016

Judgementday

Overskriften var kanskje litt dramatisk, men det var slik det føltes i går da Christian og jeg trippa rundt og ventet på at vi skulle dra til Radiumhospitalet for å få vite videre behandling av kreftdriten.
Jeg har egentlig gledet meg til å få vite. Bedre å vite enn å lure. Grubling er jo som kjent vår verste fiende...
Jeg har hatt 5 uker å gruble på. 
På disse 5 ukene har jeg mentalt forberedt meg på å få cellegift. Jeg har også forberedt meg på re-operasjon. For kirurgen sa at alt dette var mulig, og slett ikke uvanlig. Jeg var litt tøff i trynet da han sa det kan hende de ikke har fått med alt og de må re-operere, og jeg bare: "Det går fint, syns det var hyggelig å være her jeg!". For det var jo det!
Dette var 3 dager postoperativt. 
Jeg angret litt senere, for etter litt flere dager med plastertape og merkelig sårhet og nummenhet litt her og der rundt skulder og rygg, fristet det ikke så veldig å legge seg under kniven og la de rote rundt i nerver og vev igjen.
Men nå slipper jeg det!
Det er det ene jeg har fått vite.

Det andre, og det som det var knyttet mest spenning rundt, var om jeg skulle få cellegift.
Og det skal jeg ikke!
Jeg trenger det ikke. 
Mener de.
Ja, jeg føler med passe teit og nervøs når vi tar bilde på venterommet på Radiumhospitalet... 
Må innrømme at jeg ble litt paff. Jeg visst at jeg burde juble. Men jeg gjorde ikke det. Jeg bare: "Å?". Så jeg mister ikke håret?
Jeg har kanskje i overkant forberedt meg på å miste håret. Lurt på hvordan jeg blir seendes ut. Prøvd å vinkle det til noe positivt. Kanskje alle de grå hårene glemmer å komme tilbake? 
Kanskje jeg får krøller?? (har hørt veldig mange historier i ventetiden). 
Kanskje jeg blir dritfin med Sinead O´Connor-looken? 
Kanskje jeg møter en ny venninne på Pusterommet på Ullevål (det er et tilbud til kreftrammede under behandling med aktiviteter, sminkekurs, samtaler osv). 
Kanskje barna syns det er gøy å bli med å kjøpe parykk? De skal også få male hodet mitt som en fotball. Også skal jeg klippe av hele fletta mi og ta vare på den, og når håret vokser ut, vil jeg anlegge en bob.
Hva skal jeg gjøre med dette nå da??
Jepp. Jeg hadde planen klar.
Men nå ble det ikke noe. Og jeg skal være glad, og det er jeg. Det tar bare litt tid å omstille seg igjen.
Jeg er letta for at kroppen ikke blir pumpa full av gift, jeg slipper og ligge å føle meg fyllesyk i en uke (som jeg har hørt mange blir) og jeg er glad for at barna slipper å oppleve en syk mor.
Bare de er sikre på at alle kreftcelle er borte og ikke kommer igjen så!
Kirurgen sa, at hadde jeg vært hos de for et år siden, så hadde jeg nok fått cellegift.
Det forskes kontinuerlig på brystkreft, og behandlingsprotokollen justeres fortløpende. Og akkurat nå, vurderes det dit hen at jeg ikke trenger cellegift. 
Så da så. 
Bra.
Supert!

Men.
Hei alderdom!
Jeg skal begynne på noen medisiner. Og disse skal jeg ta i 10 år! 
Og jeg begynner i dag: 1. juni 2016. Med mindre videre forskning sier noe annet og jeg kan slutte med de. Disse tablettene heter Tamoxifen. Jeg gruer meg skikkelig til å begynne, for de er østrogenhemmende. Dvs at jeg kommer i overgangsalderen... 
Så fem år etter at jeg fikk barn, skal jeg begynne med hetetokter og faens oldemor. I 10 år. 
Kunne jeg ikke heller bare fått litt cellegift da?  Det er jeg jo forberedt på! Jeg var ikke helt forberedt på dette, selv om jeg har snakket med ei på min alder som får det. Og advart meg. Men jeg har liksom ikke brukt så mye tanker og energi på det. 
Men bivirkningene  kan bli lettere etterhvert da. Så det er jo en trøst. Men jeg gruer meg. Føler jeg plutselig eldes fort. Godt jeg har fått de barna jeg skal ha, for graviditet og Tamoxifen samarbeider naturlig nok ikke så godt. Så nå skal jeg bli en sånn dame som ikke kan dra noe sted uten pillene sine...
Jaja. Er jo ikke akkurat den første i verden til å gå på piller. Må bare venne meg til det...

Også skal jeg stråles. Hver virkedag i 3 uker, altså 15 ganger. Får en innkallelse fra Ullevål snart. Ullevål tar stafettpinnen da, siden kreften er i venstre bryst. Dvs hjertesiden. Og de har en strålingsmaskin som skåner hjertet for strålene. 
Spennende...
Hallo overprisa plaster!
Stråling kan man bli litt trøtt av, men de fleste tåler det veldig godt. Så det er bra. Håper huden tåler det greit også.

Apropos hud: Kjøpte noen nye plastre i går til arrene mine. Skulle bytte til silikontape. Så kjøpte det til arret under armen. Men så hadde apotekteknikeren et ess i ermet: et superplaster som gjorde arr penere og mindre synlige! Man må bruke det kontinuerlig i flere måneder for optimal tilheling. Catchet er bare at det koster 400 kr for 5 plastre!
Men jeg tenkte at det er puppen min verdt, og slo til! (etter lettere press fra sambo). 
For å være helt ærlig... Jeg skal ikke klage... for jeg har hatt brystbevarende kirurgi og tingenes tilstand er absolutt akseptable....
men... jeg vet at før i tiden så fjernet de alt og snurpet igjen og resultatet ble ikke spesielt flatterende... men.. likevel. 
Føler meg ikke akkurat noe yngre nå...
Jeg syns jeg ser rar ut. Det er ikke et stort jafs av puppen borte, men det er borte litt fyllmasse, og jeg hadde ikke så innmari mye i utgangspunktet. Og operasjonssnittet.. jeg ble svimmel når jeg skiftet tapen første gang og skjønte hvor snittet var lagt, for å si det sånn. Det er formet som en C og dere kan sikkert tenke dere hvor det er da.
Grøss, jeg blir litt kvalm. Vi går videre.
Beklager for sarte sjeler, her holdes ingenting tilbake. 

Så slik er altså situasjonene nå. Alt er bra, jeg er glad, bare jeg får hodet mitt rundt det. Og jeg kan nok begynne å jobbe igjen etter sommeren. Tiden går så fort!
Selvom om jeg er hjemme, så flyr dagene av gårde! Hvordan rekker folk å jobbe? Hvordan rakk jeg det før? 
Jeg har jo ikke vasket huset en gang! Ha´kke tid! Jeg må strikke og dusje og kanskje bake et brød. Også må jeg handle og vaske klær. Og følge barn til skole og barnehage og kanskje møte noen..? Kanskje kope på nettaviser og sjekke mail? Har sydd litt, men ikke fått ordnet med bilder og ikke spilt gitar. Har sett en del på Netflix da! Flink? Ja, også litt slektsforskning. 
Nå må jeg faktisk vaske litt, det er litt ulekkert når sokkene klistres til gulvet... Men nå har jeg jo brukt så lang tid på dette at jeg er sulten igjen! Lunsj først da kanskje? Tror det :)
Jeg er heldig, tross alt! Skål :)