Dette er et innlegg skrevet 07.08.2016
Og frustrerende og forvirrende. Og fint og trist og litt kjedelig.
What else is new, tenker du sikkert. Med rette!
Er halvveis i strålingsbehandlingen nå. Begynte mandag for 2 uker siden og er ferdig onsdag 24/8. Fikk utlevert 8 ekstra behandliger, tror det var fordi jeg er så "ung og lovende" (legens ord). Så da får man litt ekstra. Pøs på, sier jeg!
En behandling er fort gjort. Tar ikke mer enn ca 10 minutter. Og siden det er på Ullevål, er heller ikke reiseveien så gæær'n. Om alt klaffer er det hele unnagjort på en drøy time.
Jeg er inne til ulike tider. I morgen stråles jeg 0830, tirsdag kl 1300... Fordeler og ulemper med begge. Jeg opplever å bli tappet for energi etter strålingen, det varer i 1-2 timer kanskje? Så om jeg stråles sent, så får jeg gjort litt ditt og datt før stråling, men stråles jeg tidlig, tør jeg ikke planlegge så mye før etter ca kl 12. Blir rett og slett litt monster om jeg pusher meg selv når jeg føler meg "tom". Ingen strikk å tøye.
Det som visstnok skjer under strålingen, er at både "gode" og "onde" celler drepes. De onde reproduseres ikke igjen, men det gjør de gode. Og det er dette arbeidet som kan gjøre at noen føler seg slappe etter stråling. Sånn som meg.
Det fine nå, er at barna er på AKS. Så slipper de å se så mye til slitne mamma.
Men de tar det hele med fatning. De har også vært med til Ullevål og sett på strålemaskinene. Det var litt skummelt visstnok, det er svære greier og lasere og sånn, men da vet de hva jeg går til hver dag.
Også har jeg fått så fine tegninger på overkroppen...
Jeg leste at de skulle tatovere små merker på meg som de bruker til å stille inn maskinen helt riktig. Syns det var litt kult... endelig skulle jeg få meg tattis, liksom :) Men neida. Blir tusja på istedenfor. Fra midt på halsen og under armene og over hele brystet og ned på magen. Fine streker og kryss.
Folk har kikket litt rart når jeg har vært og badet, men pytt, er gudskjelov blitt så voksen at jeg bryr meg fint lite.
Har ikke blitt så mye bading da. Skal holde meg ute av sola, så jeg har hatt en strandtunika på bakfram, skjerf i halsen og solhatt og ser generelt litt underlig ut.
For en måned siden besøkte vi et familiemedlem som er hardt rammet av kreft.
Det er lenge siden jeg møtte henne, og det var godt og ses. Jeg var redd gråten skulle ta meg, men det var bare hyggelig og fint og godt.
Nå er hun borte.
Hun begraves til uka og tomrommet etter henne er stort.
Det føles litt klisjè-aktig å skryte uhemmet av en avdød, men hun var virkelig en skatt. En gledesspreder som alltid møtte deg med et smil, alltid viste interesse for deg og dine, raus med klemmer, og ikke minst egenstrikkede gaver. Varm, optimistisk, livsnyter. Sterk, tøff, omsorgsfull. Soldat, fengselsbetjent, strikkeguru, trebarnsmor og lykkelig gift.
Det var ikke uventet at hun gikk bort, men det kommer likevel som et slag i magen. Etter at jeg fikk dødsbudskapet skjønte jeg at jeg tenkte på henne som min "allierte". "Søstre i kreften"-på en måte. Hun begynte ca der jeg er nå, bare at hun hadde en litt hissigere brystkreft. Hun ble friskmeldt etter 5 år, men ble dårlig noen år etter det igjen. Man trodde det var en dårlig rygg, men det var spredning. Og når man skjønte det, var det for sent.
Jeg har grått så mye over henne, men noen ganger vet jeg ikke helt om jeg gråter for henne eller for meg...fordi jeg er redd.
Jeg vil ikke tråkke i de samme sporene! Jeg kommer til å bli paranoid for alle "vondter", og bli fastlegens verste mareritt!
Men det er min helse, mitt liv og en lege er tross alt bare en lege. Ikke gud.
Jeg stoler på leger altså, men feilvurderinger kan skje.
Ny dato: 20.07.21
Etter å ha blåst liv i bloggen igjen, fant jeg dette utkastet. Jeg publiserte det nok ikke der og da for det ble litt voldsomt med bortgangen av nevnte familiemedlem som gikk bort så altfor tidlig. Men fem år har gått, og det føles ut som jeg kan publisere det. Hun ble like gammel som jeg er nå... Det er litt rart... Veldig rart faktisk. Tenker på henne ofte, og er det ikke litt sånn; at når man tenker på noen som har gått bort, så lever de litt enda? Jeg er ikke religiøs og tror nok at når vi dør, så er vi borte. Men jeg liker den tanken at man ikke er helt borte så lenge folk tenker på deg, smiler litt, gråter litt, snakker med deg. Man bor videre i folks hjerter. Det er jo litt fint da.
Jeg kjenner at kreften blir mindre og mindre en del av meg. Altså, den er jo borte, men den er der likevel. Angsten for tilbakefall vil alltid være der. Man må jo ta medisiner hver kveld, man ser arrene og kjenner på stivhet i arrvevet og sårhet i strålet hud. To ganger har jeg kjent en ny kul i operert bryst, og da beit angsten seg fast umiddelbart! "Nei, ikke igjen! Ikke en ny runde, ikke mer sykdom, ikke mer dødsangst!". Men hurra for norsk helsevesen! Jeg har raskt blitt henvist til undersøkelse og begge gangene viste det seg å være oljecyster. Det er ufarlige greier, og slett ikke uvanlig etter at man har fått utført fettimplantat-operasjon.
Altså, på grunn av operasjons-arret, har jeg fått tre operasjoner hvor man tar fett fra magen og putter inn i "svulst-søkket" i brystet. Det er jo helt koko, og fantastisk genialt! Man bruker en del av kroppen (som man ikke trenger) og putter det inn et annet sted hvor det fikser biffen! Det kan gi disse oljecystene da. Men det er greit. Får jeg en ny kul, skal jeg sjekke den igjen. Alltid sjekke! Og det sa de til meg den siste gangen og. Tommelfinger-regel: sjekk alle kuler!
Første gang jeg var der, sa en dame i hvit frakk til meg at om jeg skulle få en kul igjen, kan jeg jo vente litt og se om den forsvinner av seg selv... Jeg ble helt målløs av den kommentaren! Jeg kan ikke vente!? Jeg må vite hva det er - så fort som mulig!
Oppfordring til alle er herved sendt!
Men da publiserer jeg.
💗
💖
SvarSlett