Lillebror har kommet!! Beskrivelse av fødselen for de som måtte være interessert...

Lillebror ble født i går, søndag 5. desember kl 11.06. 3860 gram og 54 cm. 

Som alle fødsler, så var det tøft! 

Som sagt så begynte riene 04.30. Vi kom til ABC-klinikken  litt før halv ni, men da begynte jeg å få mase-rier. Hadde 2 cm åpning. Fikk lagt meg i karet rundt 9 tipper jeg, og da roet det seg. Riene ble kraftige og rolige igjen - hadde litt pause mellom de hvor jeg fikk slappet av, men det skulle ikke vare lenge!

Jeg åpnet meg fort. Bebis var klar for verden!

Riene ble skrekkelig smertefulle!! Og smerten gikk aldri helt bort. Kl 10.15 stakk jordmor hull på vannet, og da gikk det fort! Herregud... jeg banna og sverta og fikk fram dyret som vel bor i alle fødende kvinner... 

Pressriene satte inn, men de ble etterhvert så korte... så når hodet begynte å titte fram, ble jeg nødt til å presse uten rier. Sitat jordmor: " Kroppen hjelper ikke til, så nå går det på viljen!"

"KOM UT JÆVLA BABY!!!!" (Sitat meg...) "Jepp, det er spiriten!" ropte jordmor tilbake!
Herregud så vondt det gjorde... Gidder ikke å pynte på dette. Det var helt forjævlig! Å føde uten smertestillende var tøffere enn jeg trodde. Visste jo at det var vondt, det var jo vondt sist også... men det gikk så fort, og da blir det jo mer intenst også. Tenker på en venninne som fødte to timer etter første rie... Mamma mia, klarer ikke forestille meg hvor vondt det må ha vært!

Jeg husker faktisk at jeg under fødselen tenkte: "Fuck likestilling!! Menn har faen ikke rett på like mye permisjon når det er vi som går gjennom dette helvete!!"
Haha, er det mulig og tenke på det da? Har jo vært så mye i media i det siste... og jeg klarte å irritere meg over det mens jeg fødte! Men jeg syns jo jeg har et poeng da... Likestilling er vel og bra, men vi ER ikke like. Man kan argumentere til man blir blå i trynet, men mor er gravid i 9 måneder, hun føder barnet og hun ammer i x antall måneder etter det. Kroppen trenger tid til å bare gjøre dette i en periode, jeg syns ikke man skal ta fra henne noe av denne tiden. Gi heller mer permisjon til far i tillegg.

Men, tilbake til fødselen, 50 minutter etter at vannet var tatt, så var gutten vår ute.
Han hadde navlestrengen rundt halsen, så det ble litt hektisk på slutten. Jeg presset alt jeg kunne uten rier, mens jordmor dro i bebis så pappaen trodde nesten hun rev av han hodet! Stakkars... det ble litt traumatisk for han også. Har et vagt minne om at jeg beit i hånda hans... kan ikke ha vært godt.
Når babygutt endelig kom ut, var han helt lillagråblå og slapp. Han ble lagt på brystet mitt av stressede jordmødre og jeg ble bedt om å blåse på ansiktet hans for å stimulere pusting, mens de styra med navlestrengen. Pappaen fikk klippet snora, den ble klipset, men så glapp klipsen og blodet spruta... herregud. Alt ble så dramatisk!
Så løp de ut med bebis, mens vi - sjokkerte og utslitte - satt igjen med klinkekule-øyne og tusen tanker virrende rundt. Så kom morkaka og badekarvannet ble rødt av blod... Haha ikke for sarte sjeler dette her!
Jeg kom meg skjelvende ut av blodbadet og hjulpet over i senga hvor nål og tråd ventet.
Skal være grei og ikke skrive så mye mer om dette jeg..  men det hadde faktisk gått ganske bra. Så kom bebis tilbake, litt sunnere i fargen, pustende og med spørrende blikk. Alt bra. Gudskjelov...
Og siden har det gått i soving og amming.
Jeg og lillebror er igjen på Ullevål hotell nå, mens pappa'n reiste hjem til storesøster i dag. Hun kom på besøk i går, og det var litt vanskelig for henne tror jeg. Vi fikk både kos og deng, men hun hadde en kos til lillebror. Blir spennende når vi kommer hjem i morgen...

Tiril hilser på lillebror med hjelp fra farfar

Men nå rører det seg borti krybba her. På tide med litt mat!