Judgementday

Overskriften var kanskje litt dramatisk, men det var slik det føltes i går da Christian og jeg trippa rundt og ventet på at vi skulle dra til Radiumhospitalet for å få vite videre behandling av kreftdriten.

Jeg har egentlig gledet meg til å få vite. Bedre å vite enn å lure. Grubling er jo som kjent vår verste fiende...

Jeg har hatt 5 uker å gruble på. 

På disse 5 ukene har jeg mentalt forberedt meg på å få cellegift. Jeg har også forberedt meg på re-operasjon. For kirurgen sa at alt dette var mulig, og slett ikke uvanlig. Jeg var litt tøff i trynet da han sa det kan hende de ikke har fått med alt og de må re-operere, og jeg bare: "Det går fint, syns det var hyggelig å være her jeg!". For det var jo det!

Dette var 3 dager postoperativt. 

Jeg angret litt senere, for etter litt flere dager med plastertape og merkelig sårhet og nummenhet litt her og der rundt skulder og rygg, fristet det ikke så veldig å legge seg under kniven og la de rote rundt i nerver og vev igjen.

Men nå slipper jeg det!

Det er det ene jeg har fått vite.

Det andre, og det som det var knyttet mest spenning rundt, var om jeg skulle få cellegift.

Og det skal jeg ikke!

Jeg trenger det ikke. 

Mener de.

Ja, jeg føler med passe teit og nervøs når vi tar bilde på venterommet på Radiumhospitalet... 

Må innrømme at jeg ble litt paff. Jeg visst at jeg burde juble. Men jeg gjorde ikke det. Jeg bare: "Å?". Så jeg mister ikke håret?

Jeg har kanskje i overkant forberedt meg på å miste håret. Lurt på hvordan jeg blir seendes ut. Prøvd å vinkle det til noe positivt. Kanskje alle de grå hårene glemmer å komme tilbake? 

Kanskje jeg får krøller?? (har hørt veldig mange historier i ventetiden). 

Kanskje jeg blir dritfin med Sinead O´Connor-looken? 

Kanskje jeg møter en ny venninne på Pusterommet på Ullevål (det er et tilbud til kreftrammede under behandling med aktiviteter, sminkekurs, samtaler osv). 

Kanskje barna syns det er gøy å bli med å kjøpe parykk? De skal også få male hodet mitt som en fotball. Også skal jeg klippe av hele fletta mi og ta vare på den, og når håret vokser ut, vil jeg anlegge en bob.

Hva skal jeg gjøre med dette nå da??

Jepp. Jeg hadde planen klar.

Men nå ble det ikke noe. Og jeg skal være glad, og det er jeg. Det tar bare litt tid å omstille seg igjen.

Jeg er letta for at kroppen ikke blir pumpa full av gift, jeg slipper og ligge å føle meg fyllesyk i en uke (som jeg har hørt mange blir) og jeg er glad for at barna slipper å oppleve en syk mor.

Bare de er sikre på at alle kreftcelle er borte og ikke kommer igjen så!

Kirurgen sa, at hadde jeg vært hos de for et år siden, så hadde jeg nok fått cellegift.

Det forskes kontinuerlig på brystkreft, og behandlingsprotokollen justeres fortløpende. Og akkurat nå, vurderes det dit hen at jeg ikke trenger cellegift. 

Så da så. 

Bra.

Supert!

Men.

Hei alderdom!

Jeg skal begynne på noen medisiner. Og disse skal jeg ta i 10 år! 

Og jeg begynner i dag: 1. juni 2016. Med mindre videre forskning sier noe annet og jeg kan slutte med de. Disse tablettene heter Tamoxifen. Jeg gruer meg skikkelig til å begynne, for de er østrogenhemmende. Dvs at jeg kommer i overgangsalderen... 

Så fem år etter at jeg fikk barn, skal jeg begynne med hetetokter og faens oldemor. I 10 år. 

Kunne jeg ikke heller bare fått litt cellegift da?  Det er jeg jo forberedt på! Jeg var ikke helt forberedt på dette, selv om jeg har snakket med ei på min alder som får det. Og advart meg. Men jeg har liksom ikke brukt så mye tanker og energi på det. 

Men bivirkningene  kan bli lettere etterhvert da. Så det er jo en trøst. Men jeg gruer meg. Føler jeg plutselig eldes fort. Godt jeg har fått de barna jeg skal ha, for graviditet og Tamoxifen samarbeider naturlig nok ikke så godt. Så nå skal jeg bli en sånn dame som ikke kan dra noe sted uten pillene sine...

Jaja. Er jo ikke akkurat den første i verden til å gå på piller. Må bare venne meg til det...

Også skal jeg stråles. Hver virkedag i 3 uker, altså 15 ganger. Får en innkallelse fra Ullevål snart. Ullevål tar stafettpinnen da, siden kreften er i venstre bryst. Dvs hjertesiden. Og de har en strålingsmaskin som skåner hjertet for strålene. 

Spennende...

Hallo overprisa plaster!

Stråling kan man bli litt trøtt av, men de fleste tåler det veldig godt. Så det er bra. Håper huden tåler det greit også.

Apropos hud: Kjøpte noen nye plastre i går til arrene mine. Skulle bytte til silikontape. Så kjøpte det til arret under armen. Men så hadde apotekteknikeren et ess i ermet: et superplaster som gjorde arr penere og mindre synlige! Man må bruke det kontinuerlig i flere måneder for optimal tilheling. Catchet er bare at det koster 400 kr for 5 plastre!

Men jeg tenkte at det er puppen min verdt, og slo til! (etter lettere press fra sambo). 

For å være helt ærlig... Jeg skal ikke klage... for jeg har hatt brystbevarende kirurgi og tingenes tilstand er absolutt akseptable....

men... jeg vet at før i tiden så fjernet de alt og snurpet igjen og resultatet ble ikke spesielt flatterende... men.. likevel. 

Føler meg ikke akkurat noe yngre nå...

Jeg syns jeg ser rar ut. Det er ikke et stort jafs av puppen borte, men det er borte litt fyllmasse, og jeg hadde ikke så innmari mye i utgangspunktet. Og operasjonssnittet.. jeg ble svimmel når jeg skiftet tapen første gang og skjønte hvor snittet var lagt, for å si det sånn. Det er formet som en C og dere kan sikkert tenke dere hvor det er da.

Grøss, jeg blir litt kvalm. Vi går videre.

Beklager for sarte sjeler, her holdes ingenting tilbake. 

Så slik er altså situasjonene nå. Alt er bra, jeg er glad, bare jeg får hodet mitt rundt det. Og jeg kan nok begynne å jobbe igjen etter sommeren. Tiden går så fort!

Selvom om jeg er hjemme, så flyr dagene av gårde! Hvordan rekker folk å jobbe? Hvordan rakk jeg det før? 

Jeg har jo ikke vasket huset en gang! Ha´kke tid! Jeg må strikke og dusje og kanskje bake et brød. Også må jeg handle og vaske klær. Og følge barn til skole og barnehage og kanskje møte noen..? Kanskje kope på nettaviser og sjekke mail? Har sydd litt, men ikke fått ordnet med bilder og ikke spilt gitar. Har sett en del på Netflix da! Flink? Ja, også litt slektsforskning. 

Nå må jeg faktisk vaske litt, det er litt ulekkert når sokkene klistres til gulvet... Men nå har jeg jo brukt så lang tid på dette at jeg er sulten igjen! Lunsj først da kanskje? Tror det :)

Jeg er heldig, tross alt! Skål :)