Den evinnelige kreften

Må vel si noe om dette tilbakefallet av kreft. For jeg tror ikke jeg har skrevet om det før...? Vel dette er typisk da, glemsk og surrete. Litt ekkelt.

9.års kontroll

I våres utsatte jeg stadig min 9. og nest siste kontroll av brystkreft. Nedtellingen for å slutte med Tamoxifen begynte å nærme seg slutten!! Da jeg endelig kom meg til timen 6. juni, så fant legen en kul i venstre armhule. 

Men det er vel bare arrvev, spurte jeg? Kjekk og grei, og tenkte at dette er vel ingenting! Jo, det kan være, men vi undersøker den likevel. Så ble det utralyd og biopsi, og Christian ble hentet fra venteværelset. Da var jeg ikke så tøff lenger, og energien i rommet forandret seg. Jeg spurte røntgenlegen hva hun tenkte, og hun trodde nok dette var et tilbakefall. Fuck. 

Lei følelse. 

Men takknemlig for ærligheten hennes. 

Og gjett hva! Da vi skulle går fra Brystdiagostisk senter, oppløst i tårer, så må vi gå gjennom Ullern vgs! Samme skole hvor jeg for to dager siden hadde vært sensor! Men i helvete, hva slags mennesker har tenkt ut dette?! Selvfølgelig var det friminutt. 

Gudskjelov for at Christian var der, så jeg kunne gjemme meg litt i hans omfavnelse. Hadde ikke kjempelyst å treffe på kjentfolk i den tilstanden...

Anyway.

Ventetid

Så starter ventetiden. Det tok vel en ukes tid, så ble jeg sendt på CT. Den 19. juni fikk jeg endelig en innkallelse til onkologen for å få dommen. Denne perioden med venting i uvisshet, er det jævligste. Godt å få timen, men hva blir beskjeden...?

Som alltid var Christian med meg. Så fikk vi beskjed om at det var et tilbakefall av brystkreft, en liten svulst som de skulle operere ut. Området i aksillen så bra ut. Men, CT-bildene viste en forandring i venstre skulder som kunne tyde på spredning til skjelettet der. Jeg kunne bekrefte at jeg hadde kjent ubehag derfra. CT-bildene var dessverre ikke helt ferdig vurdert av legeteamet, men dette måtte jeg forberede meg på. Men jeg skulle vite at her skjer det mye forskning. "Hva snakker vi om, 15-20 år?" spurte jeg. Ja, rundt 10-15 år. Men her kan ting skje!

Alright.

Tror jeg ble litt nummen jeg. Utaformegsjæl. Tenkte, at ja da rekker jeg ikke å bli pensjonist da. Men jeg blir vel kanskje ufør istedenfor... Ja, man begynner å tenke mye rart.

Vi hadde fortsatt ikke fortalt barna noe. Så gikk vi hjem, med beskjed om at legen skulle ringe når CT-svaret ble signert ut.

Svaret

Samme kveld kl 19 ringer legen. Jeg er på soverommet og setter meg på senga. Det er en strålende fornøyd lege i andre enden! "Den forandringen i skulderen er ikke spredning! Det er noe du tar med ortopeden om det blir plagsom, men den har ikke noe med kreft å gjøre!" Jeg ble faktisk 20 kg lettere! Kan sammenlignes med den følelsen du får når du tar av deg slalomstøvlene. Jeg svevde! 

"Men jeg bestiller MR uansett jeg, jeg tror både du og jeg trenger det," avsluttet hun med. 

Så    sjukt    deilig! Og tydeligvis en lettelse for henne også å kunne gi en god beskjed istedenfor en dødsdom!

Nå fortalte vi barna det. Og jeg er SÅ glad for at vi ventet. Nå skal det gå bra.

25. juni tok jeg MR og 14.juli ble jeg satt opp til operasjon. 

Fikk vært litt på hytta i forkant, som var deilig. Fikk testet SUP-brettene og badet litt. 

Operasjonen gikk fint, ble liggende over natta pga et dren. Sleit med å sove, men herregud så godt man har det på Radiumhospitalet! Fikk et flott enerom med stort vindu, TV, stort bad, meny med masse deilig alternativer til middag og dessert. Bare velstand!

En uke hjemme, før vi dro tilbake til Finnskogen. Det som var litt dritt, var at det var hetebølge... Det var kjøligere om natten i skogen, men det å ikke kunne bade ordentlig.... uff. Sto som et tent lyst på grunna med vann opp til navelen. Christian var så vennlig å snudde meg litt opp-ned så jeg fikk duppa min høyre skulder og hodet i vannet... Så sikkert innmari smart ut!

Videre behandling

Så var det å vente på resultatene av svusten de tok ut og videre behandlig. Jeg var 100% klar for  cellegift! Jeg ville bare få alt av behandling, bli kvitt dritten! Jeg driter i om jeg blir dårlig og mister håret! Men da dom nr 2 endelig skulle felles, landet de på 15 strålebehandlinger. Man pleier visst ikke stråle i samme område to ganger (ble strålt i 2016), men det har skjedd fremskritt, og strålingen er mer skånsom nå. Dessuten er det 9 år siden. Sist fikk jeg fatigue og var forberedt på det nå også. Samt sårhet i huden. Men det har gått overraskende fint. Startet med stråling på Radiumhospitalet 8. september og gjorde det hver virkedag i tre uker. 

Så startet jeg også med en ny homonhemmende medisin: Letrozol. Tamoxofen sluttet jeg med i sommer. 

Letrozol er helt jævlig. Så stiv og støl i muskler og ledd. Hodepine, kribling i bena, vektøkning... Jævla drittmedisin, men effektiv da, sier de som kan det. 

Etter noen måneder på den medisinen, spurte jeg om jeg kunne få Aromasin istedet, og det kunne jeg! Og kroppen ble helt annerledes med en gang! Mye mindre vondt. Men fortsatt hjernetåke... Så i stedet for å være ferdig med hormonhemmende medisin  til sommeren (som var opprinnelig plan), er det 10 nye år med en sterkere hormonhemmende medisin! D R I T

Men man skal vel være glad for at en lever....

Forresten, så startet jeg med Someta også, som er en infusjon jeg skal ha hver 2. måned. Det er for å styrke skjelettet, da Aromasin/Letrozol øker sjansen for benskjørhet. Fikk første dose 25.november, og 12 timer etterpå, mens jeg satt i sofaen og tok livet med ro, så PANG fikk jeg ekstrem hodepine og begynte og fryse. Kort tid etterpå var jeg slått ut med høy feber og smerter i hele kroppen. Den gir influensa lignende bivirkninger, spesielt etter de første dosene. Var slått ut i to dager, så var det over. Herregud, det var intenst.

2026

Nå skriver vi snart 2026. Jeg er fortsatt sykemeldt, men føler meg ganske bra så lenge jeg går og surrer hjemme. Blir veldig sliten av å være rundt mye folk. Er ikke så robust. Vært litt innom jobb, og ligger rett ut etterpå. Får ikke gjort noe mer den dagen. Litt kjipt. Tenkte prøve meg litt på jobb på nyåret. En dag i uka eller noe. Rolig tilnærming er viktig. Sist gikk det for fort og det gikk galt. Får ta det litt piano.

Og det er ikke no problem å få dagen til å gå! Pusler rundt i huset, lager mat, baker brød, maler litt, rydder, går tur, og vips så er dagen over. Hvordan har man tid til jobb?

Vel, dette var et ganske langt sammendrag av kreft-prosessen. Skriver mest for min egen del, men om noen syns det er noe nyttig, så er jo det hyggelig.

Godt nytt år folkens! 

Haha så nå at jeg har skrevet det meste av dette før! Jepp, sier vel det meste...

Torpet, sesong 9, episode 1

 Altså, denne smarte ideen jeg hadde om å dele torp-oppdateringer inn i sesonger og episoder funker litt dårlig.... men får bare fortsette da det gir en viss oversikt. Skjedde visst ikke noe i sesong 8 (det gjorde jo det, men jeg bare glemte å skrive om det). Men vi har fått vært en del på torpet til tross for kreft. Jeg ble operert 14. juli. Alt er bra, skal tilbake 18.august for å høre videre forløp. Blir spennende....

Torpet begynner virkelig å bli fint! Altså, når vi begynner å sette opp blomsterkasser foran vinduene og henger opp gardinstenger, da har vi kommet langt! Kjøkkenet er ferdig, stua er nesten ferdig. Skal opp dit i dag for å ta imot elektriker som kommer i morgen for å legge opp til strøm i stua. Vi kjøpte et digert kjerrehjul som vi skal ha som lampe. Den henger der, men er ikke ferdig. Må gruble litt på hvordan vi skal ha det...

Har jobbet masse med området rundt trappa og fått opp en nydelig tapet, valgt av Tiril. Blir veldig fint. Vi har også revet det stygge blikkskuret. Skal bygge et nytt som skal bli vedskjul. Platting har det ikke blitt, det får bli neste år. Men Christian har laget to flotte plantekasser hvor han har gjenbrukt noen av blikkplatene! Ble kult :) 

Det har vært hetebølge i siste halvdel av juli, så vært kjipt å ikke kunne bade. Men har fått duppet meg så mye som jeg kan. Er jo uutholdelig med den varmen, og med hetetokter på toppen, så sliter man litt.... SUP-brettene fra mormor har vært i flittig bruk! Jeg lar bildene snakke for seg :)

Kjerrehjul iaket som skal bli en fiiiin lampe!

Legger juksefliser på kjøkkenet :)

SUP er livet!

Digg med kjøkken!

Tøffeste plantekassene jeg har sett!

Riving av skur

Tapetsering av trappeløpet

THE WAITING GAME 2.0

Så skjedde det som ikke skulle skje: et mulig tilbakefall av kreft. Helvete. Tøffer meg litt når jeg skriver dette og prøver å distansere meg litt, men... dette er kjipe greier. Rett og slett dritt. 

Var på min 9. årskontroll i begynnelsen av juni. Pleier ha den tidligere på vinteren, men måte utsette den et par ganger pga studier. Møter opp kjekk og grei. En ny lege skal undersøke meg, da "min" gamle kirurg har gått av med pensjon. Men hun virker hyggelig og grundig. Småprater om at det skal bli godt å snart være ferdig med Tamoxifen-tablettene og finne ut hvordan kroppen er uten disse hormonhemmende medisinene. 

Så finner hun en kul i arret i venstre armhule. Jeg stresser ikke, for det er vel bare arrvev? 

Ja, det kan hende det, men jeg vil likevel at vi undersøker nærmere, sier hun. Ja, det går fint. Jeg er ikke bekymret og sikker på at det er arrvev, men setter pris på at hun vil være på den sikre siden. 

Det er først når jeg går ut av Radiumhospitalet at en reaksjon kommer. Angsten hogger uventet til. Fuck! 

Jeg får raskt en innkallelse til mammografi, ulatralyd og biopsi. Veldig rar uke: mandag er jeg på kontroll, onsdag er jeg sensor på Ullern vgs som er i samme bygg som brystkreft-senteret og fredag er jeg tilbake for biopsi. Mannen min insisterer på å bli med. Det er vel ikke nødvendig, tenker jeg, men for all del. Da bilen er parkert i garasjen på Radium-en, knekker jeg. Gudskjelov for at han er der! 

Går i angsttåka, tar mammografi, deretter inn til en røntgenlege som undersøker grundig med ultralyd. Biopsien blir tatt, radiografen er verdens søteste og holder meg i hånda og stryker meg over håret. Setter pris på det. Mannen min hentes inn, og han forteller i ettertid hvordan de andre på venteværelset hadde synket sammen da han ble hentet. Sjelden et godt tegn... 

Jeg spør legedamen hva hun tror, og hun sier rett ut at hun tror det er et tilbakefall. Hun vil gi beskjed til kirurgen med en gang og be henne bestille CT fra hals til bekken for å undersøke spredning. 

Jeg faller inn i et vakuum. Tårene triller. Er dette ekte? Skjer dette? Jeg...nei...dette går ikke! 

Du får videre beskjed om hva biopsien viser om en uke eller to. 

Å nei. Ikke her igjen?! Sist tok det 13 dager. 

Så en bisarr opplevelse: for å komme ut fra brystkreftdiagnostisk senter (eller hva det heter), så må vi gå gjennom Ullern vgs!! Så jeg går gråtende gjennom skolen, i fullstendig livskrise, livredd for å treffe lærere eller elever jeg var i kontakt med for to dager siden... Lite gjennomtenkt opplegg. 

Dette er ikke noe man deler videre før man vet noe mer. Barna og nærmeste familie vet ikke noe enda. Bare mannen min, sjefen og kollegaer. Tenkte det var greit for de å vite da jeg antok at jeg ville være mer distré enn vanlig på jobb. Derfor vil jeg også la det gå noen dager før dette blir publisert. Det har vært vonde dager. Man blir tappa, kroppen er anspent og i beredskap. Jeg føler jeg har vondt overalt. Bør jeg la være å ta yoga nå? Men vondtene gjør meg mer redd, og dermed mer anspent. En evighetsknute. 

I dag er det dag 9. Jeg forventer å få et svar i løpet av uka. Jeg tok CT på torsdag (det er søndag i dag). Herjer sjukdom i kroppen min, eller er det falsk alarm? Jeg tror det er noe, håpet mitt er at det er noe jeg kan bli frisk av eller leve med. Blir kvalm av å tenke på det. Blablablablablabal! Tenk om de ringer og sier: falsk alarm! Det var bare arrvev, eller en helt ufarlig svulst! Haha! Fy faen da blir jeg så glad! Da skal jeg sprette den fine champisen jeg fikk til 50-årsdagen min! Men tenk om de sier noe helt jævlig. Orker ikke det. Orker ikke tanken. 

En venninne og søstern vet også forresten. og som de sier: Du skal bli frisk, ferdig snakka! Jeg tar med meg den. Jeg skal se barna mine bli voksne, jeg skal bli bestemor, jeg skal være pensjonist og gå å surre på tunet på torpet og lage syltetøy, og bli urteheks og dyrke grønnsaker og blomster, og male og sy og ha hund og katt og høner og bier. Jeg kan godt godt ta en cellegift og alt det der, men jeg skal bli frisk og jeg skal bli gammel! Dermed basta. 

 D-DAY 19.JUNI 

Da er det 19. juni. Tiril har sin siste skoledag i dag med vitnemålsutdeling. Jeg har siste arbeidsdag før sommerferien i morgen. Det er 13 dager siden jeg tok biopsi. I går ringte de fra Radiumhospitalet. 

Det var en lettelse å få telefonen, for den har jeg ventet sånn på. Beskjeden var: Kan du komme inn til en samtale med kreftlegen i morgen kl 13? 

Ja klart det. Men da viser prøven noe da regner jeg med? Ja hun bekreftet at det var funn, og at jeg får vite mer i møtet. 

Terror. Horror. Angst. Livredd. Ett døgn med dette, i enda større grad enn de foregående 12 dagene. Nå drar vi om under en time til dette møtet. Vi begge går rundt oss selv. 

Føler jeg skal stå foran dommeren og høre om jeg får dødsdommen eller ikke. Hva skriver jeg på de neste linjene? Alle lykkeønsker til deg Camilla! Dette skal gå bra! 

Klart det går bra! Snart slipper jeg ihverfall å lure mer. 

HVOR GIKK MANNEN MED LJÅN? 20.JUNI 

I går var en berg og dalbane av en dag! Først møte med legen som mildt og saklig forteller at det er brystkreftceller i tumoren under armen, men grad 1, samme som sist. De er altså av den minst agressive typen. Ikke spredning videre i vevet rundt. 

MEN de så en forandring i høyre skulderblad som de mente kunne være spredning til skjelettet. Det blir man ikke frisk av, men kan leve flere år med det. Det er med andre ord en kjip diagnose å få. Men det er mye forskning på feltet, så kanskje vil man kunne finne en kur snart. 

Så det var både en lettelse (at kreften var grad 1) men også en dyp bekymring for spredning til skjelettet. Det vil bli bestilt en MR-undersøkelse for å vite sikkert. Så fortsatt ingen endelige svar. Fortsatt ikke vite... 

CT-bildene var imdleritd ikke signert ut, som betyr at legene ikke var helt ferdig med å vurdere de. Så etter noen timer hjemme, ringer legen meg opp. 

Hun kan fortelle at legene nå er ferdig med å vurdere bildene og signert de ut. Og de mener at forandringen ikke er av malign art! Altså ikke ondartet!! De tror det er noe annet, men er ikke helt sikre. Derfor skal jeg fortsatt ta MR for å være på den sikre siden. Men hun uttrykte tydelig lettelse, og jeg følte jeg lettet fra bakken! En tung bør ble løftet av skuldrene! Følte jeg fikk livet i gave, for å si det litt flåsete. 

Men da kunne vi med lettere hjerte gjøre oss klare til vitnemålsutdeling for eldste datter. Tenk at det er videregående neste... Sprøtt. 

I dag har det vært avslutning og vitnemålsutdeling for egne elever. I morgen drar vi til torpet. Så nå må jeg legge meg, er fullstendig utslitt! 

TÅLMODIGHETENS KUNST 25.JUNI 

Selv om ting går relativt raskt når man snakker om kreft-behandling, er det likevel en tålmodighetsprøve. I dag har jeg tatt MR av høyre skulder, og svar på den vil foreligge innen 5 virkedager. I dag er det onsdag, så om en uke da? 

Mon tro om jeg får vite noe før det? Om jeg kalles inn til operasjon? Man går jo bare og lurer. Hvordan blir sommeren? Får vi vært noe særlig på hytta? Burde vi dra nå, for resten av sommeren blir dritt eller hvordan blir det?? 

Møtte pappa på Radiumhospitalet da, det var koselig. Han har proflaktisk behandling etter sin hudkreft. Han er i uforskammet god form og er kreftfri. Snart 80 år. Mamma har også jern-helse, men vi barna... ja vi sliter litt mer med det ene og det andre. Barna og mamma er forresten informert nå, så da kan jeg kanskje publisere dette. 

Men uansett: nå er det ferie! Jeg har dagen for meg selv, skal jeg sy, male, bake...? Siste tur i stallen før sommerbeite i dag. Life is good :) (men også litt slitsomt)