Må vel si noe om dette tilbakefallet av kreft. For jeg tror ikke jeg har skrevet om det før...? Vel dette er typisk da, glemsk og surrete. Litt ekkelt.
9.års kontroll
I våres utsatte jeg stadig min 9. og nest siste kontroll av brystkreft. Nedtellingen for å slutte med Tamoxifen begynte å nærme seg slutten!! Da jeg endelig kom meg til timen 6. juni, så fant legen en kul i venstre armhule.
Men det er vel bare arrvev, spurte jeg? Kjekk og grei, og tenkte at dette er vel ingenting! Jo, det kan være, men vi undersøker den likevel. Så ble det utralyd og biopsi, og Christian ble hentet fra venteværelset. Da var jeg ikke så tøff lenger, og energien i rommet forandret seg. Jeg spurte røntgenlegen hva hun tenkte, og hun trodde nok dette var et tilbakefall. Fuck.
Lei følelse.
Men takknemlig for ærligheten hennes.
Og gjett hva! Da vi skulle går fra Brystdiagostisk senter, oppløst i tårer, så må vi gå gjennom Ullern vgs! Samme skole hvor jeg for to dager siden hadde vært sensor! Men i helvete, hva slags mennesker har tenkt ut dette?! Selvfølgelig var det friminutt.
Gudskjelov for at Christian var der, så jeg kunne gjemme meg litt i hans omfavnelse. Hadde ikke kjempelyst å treffe på kjentfolk i den tilstanden...
Anyway.
Ventetid
Så starter ventetiden. Det tok vel en ukes tid, så ble jeg sendt på CT. Den 19. juni fikk jeg endelig en innkallelse til onkologen for å få dommen. Denne perioden med venting i uvisshet, er det jævligste. Godt å få timen, men hva blir beskjeden...?
Som alltid var Christian med meg. Så fikk vi beskjed om at det var et tilbakefall av brystkreft, en liten svulst som de skulle operere ut. Området i aksillen så bra ut. Men, CT-bildene viste en forandring i venstre skulder som kunne tyde på spredning til skjelettet der. Jeg kunne bekrefte at jeg hadde kjent ubehag derfra. CT-bildene var dessverre ikke helt ferdig vurdert av legeteamet, men dette måtte jeg forberede meg på. Men jeg skulle vite at her skjer det mye forskning. "Hva snakker vi om, 15-20 år?" spurte jeg. Ja, rundt 10-15 år. Men her kan ting skje!
Alright.
Tror jeg ble litt nummen jeg. Utaformegsjæl. Tenkte, at ja da rekker jeg ikke å bli pensjonist da. Men jeg blir vel kanskje ufør istedenfor... Ja, man begynner å tenke mye rart.
Vi hadde fortsatt ikke fortalt barna noe. Så gikk vi hjem, med beskjed om at legen skulle ringe når CT-svaret ble signert ut.
Svaret
Samme kveld kl 19 ringer legen. Jeg er på soverommet og setter meg på senga. Det er en strålende fornøyd lege i andre enden! "Den forandringen i skulderen er ikke spredning! Det er noe du tar med ortopeden om det blir plagsom, men den har ikke noe med kreft å gjøre!" Jeg ble faktisk 20 kg lettere! Kan sammenlignes med den følelsen du får når du tar av deg slalomstøvlene. Jeg svevde!
"Men jeg bestiller MR uansett jeg, jeg tror både du og jeg trenger det," avsluttet hun med.
Så sjukt deilig! Og tydeligvis en lettelse for henne også å kunne gi en god beskjed istedenfor en dødsdom!
Nå fortalte vi barna det. Og jeg er SÅ glad for at vi ventet. Nå skal det gå bra.
25. juni tok jeg MR og 14.juli ble jeg satt opp til operasjon.
Fikk vært litt på hytta i forkant, som var deilig. Fikk testet SUP-brettene og badet litt.
Operasjonen gikk fint, ble liggende over natta pga et dren. Sleit med å sove, men herregud så godt man har det på Radiumhospitalet! Fikk et flott enerom med stort vindu, TV, stort bad, meny med masse deilig alternativer til middag og dessert. Bare velstand!
En uke hjemme, før vi dro tilbake til Finnskogen. Det som var litt dritt, var at det var hetebølge... Det var kjøligere om natten i skogen, men det å ikke kunne bade ordentlig.... uff. Sto som et tent lyst på grunna med vann opp til navelen. Christian var så vennlig å snudde meg litt opp-ned så jeg fikk duppa min høyre skulder og hodet i vannet... Så sikkert innmari smart ut!
Videre behandling
Så var det å vente på resultatene av svusten de tok ut og videre behandlig. Jeg var 100% klar for cellegift! Jeg ville bare få alt av behandling, bli kvitt dritten! Jeg driter i om jeg blir dårlig og mister håret! Men da dom nr 2 endelig skulle felles, landet de på 15 strålebehandlinger. Man pleier visst ikke stråle i samme område to ganger (ble strålt i 2016), men det har skjedd fremskritt, og strålingen er mer skånsom nå. Dessuten er det 9 år siden. Sist fikk jeg fatigue og var forberedt på det nå også. Samt sårhet i huden. Men det har gått overraskende fint. Startet med stråling på Radiumhospitalet 8. september og gjorde det hver virkedag i tre uker.
Letrozol er helt jævlig. Så stiv og støl i muskler og ledd. Hodepine, kribling i bena, vektøkning... Jævla drittmedisin, men effektiv da, sier de som kan det.
Etter noen måneder på den medisinen, spurte jeg om jeg kunne få Aromasin istedet, og det kunne jeg! Og kroppen ble helt annerledes med en gang! Mye mindre vondt. Men fortsatt hjernetåke... Så i stedet for å være ferdig med hormonhemmende medisin til sommeren (som var opprinnelig plan), er det 10 nye år med en sterkere hormonhemmende medisin! D R I T
Men man skal vel være glad for at en lever....
Forresten, så startet jeg med Someta også, som er en infusjon jeg skal ha hver 2. måned. Det er for å styrke skjelettet, da Aromasin/Letrozol øker sjansen for benskjørhet. Fikk første dose 25.november, og 12 timer etterpå, mens jeg satt i sofaen og tok livet med ro, så PANG fikk jeg ekstrem hodepine og begynte og fryse. Kort tid etterpå var jeg slått ut med høy feber og smerter i hele kroppen. Den gir influensa lignende bivirkninger, spesielt etter de første dosene. Var slått ut i to dager, så var det over. Herregud, det var intenst.
2026
Nå skriver vi snart 2026. Jeg er fortsatt sykemeldt, men føler meg ganske bra så lenge jeg går og surrer hjemme. Blir veldig sliten av å være rundt mye folk. Er ikke så robust. Vært litt innom jobb, og ligger rett ut etterpå. Får ikke gjort noe mer den dagen. Litt kjipt. Tenkte prøve meg litt på jobb på nyåret. En dag i uka eller noe. Rolig tilnærming er viktig. Sist gikk det for fort og det gikk galt. Får ta det litt piano.
Og det er ikke no problem å få dagen til å gå! Pusler rundt i huset, lager mat, baker brød, maler litt, rydder, går tur, og vips så er dagen over. Hvordan har man tid til jobb?
Vel, dette var et ganske langt sammendrag av kreft-prosessen. Skriver mest for min egen del, men om noen syns det er noe nyttig, så er jo det hyggelig.
Godt nytt år folkens!
Haha så nå at jeg har skrevet det meste av dette før! Jepp, sier vel det meste...
