Den evinnelige kreften

Må vel si noe om dette tilbakefallet av kreft. For jeg tror ikke jeg har skrevet om det før...? Vel dette er typisk da, glemsk og surrete. Litt ekkelt.

9.års kontroll

I våres utsatte jeg stadig min 9. og nest siste kontroll av brystkreft. Nedtellingen for å slutte med Tamoxifen begynte å nærme seg slutten!! Da jeg endelig kom meg til timen 6. juni, så fant legen en kul i venstre armhule. 

Men det er vel bare arrvev, spurte jeg? Kjekk og grei, og tenkte at dette er vel ingenting! Jo, det kan være, men vi undersøker den likevel. Så ble det utralyd og biopsi, og Christian ble hentet fra venteværelset. Da var jeg ikke så tøff lenger, og energien i rommet forandret seg. Jeg spurte røntgenlegen hva hun tenkte, og hun trodde nok dette var et tilbakefall. Fuck. 

Lei følelse. 

Men takknemlig for ærligheten hennes. 

Og gjett hva! Da vi skulle går fra Brystdiagostisk senter, oppløst i tårer, så må vi gå gjennom Ullern vgs! Samme skole hvor jeg for to dager siden hadde vært sensor! Men i helvete, hva slags mennesker har tenkt ut dette?! Selvfølgelig var det friminutt. 

Gudskjelov for at Christian var der, så jeg kunne gjemme meg litt i hans omfavnelse. Hadde ikke kjempelyst å treffe på kjentfolk i den tilstanden...

Anyway.

Ventetid

Så starter ventetiden. Det tok vel en ukes tid, så ble jeg sendt på CT. Den 19. juni fikk jeg endelig en innkallelse til onkologen for å få dommen. Denne perioden med venting i uvisshet, er det jævligste. Godt å få timen, men hva blir beskjeden...?

Som alltid var Christian med meg. Så fikk vi beskjed om at det var et tilbakefall av brystkreft, en liten svulst som de skulle operere ut. Området i aksillen så bra ut. Men, CT-bildene viste en forandring i venstre skulder som kunne tyde på spredning til skjelettet der. Jeg kunne bekrefte at jeg hadde kjent ubehag derfra. CT-bildene var dessverre ikke helt ferdig vurdert av legeteamet, men dette måtte jeg forberede meg på. Men jeg skulle vite at her skjer det mye forskning. "Hva snakker vi om, 15-20 år?" spurte jeg. Ja, rundt 10-15 år. Men her kan ting skje!

Alright.

Tror jeg ble litt nummen jeg. Utaformegsjæl. Tenkte, at ja da rekker jeg ikke å bli pensjonist da. Men jeg blir vel kanskje ufør istedenfor... Ja, man begynner å tenke mye rart.

Vi hadde fortsatt ikke fortalt barna noe. Så gikk vi hjem, med beskjed om at legen skulle ringe når CT-svaret ble signert ut.

Svaret

Samme kveld kl 19 ringer legen. Jeg er på soverommet og setter meg på senga. Det er en strålende fornøyd lege i andre enden! "Den forandringen i skulderen er ikke spredning! Det er noe du tar med ortopeden om det blir plagsom, men den har ikke noe med kreft å gjøre!" Jeg ble faktisk 20 kg lettere! Kan sammenlignes med den følelsen du får når du tar av deg slalomstøvlene. Jeg svevde! 

"Men jeg bestiller MR uansett jeg, jeg tror både du og jeg trenger det," avsluttet hun med. 

Så    sjukt    deilig! Og tydeligvis en lettelse for henne også å kunne gi en god beskjed istedenfor en dødsdom!

Nå fortalte vi barna det. Og jeg er SÅ glad for at vi ventet. Nå skal det gå bra.

25. juni tok jeg MR og 14.juli ble jeg satt opp til operasjon. 

Fikk vært litt på hytta i forkant, som var deilig. Fikk testet SUP-brettene og badet litt. 

Operasjonen gikk fint, ble liggende over natta pga et dren. Sleit med å sove, men herregud så godt man har det på Radiumhospitalet! Fikk et flott enerom med stort vindu, TV, stort bad, meny med masse deilig alternativer til middag og dessert. Bare velstand!

En uke hjemme, før vi dro tilbake til Finnskogen. Det som var litt dritt, var at det var hetebølge... Det var kjøligere om natten i skogen, men det å ikke kunne bade ordentlig.... uff. Sto som et tent lyst på grunna med vann opp til navelen. Christian var så vennlig å snudde meg litt opp-ned så jeg fikk duppa min høyre skulder og hodet i vannet... Så sikkert innmari smart ut!

Videre behandling

Så var det å vente på resultatene av svusten de tok ut og videre behandlig. Jeg var 100% klar for  cellegift! Jeg ville bare få alt av behandling, bli kvitt dritten! Jeg driter i om jeg blir dårlig og mister håret! Men da dom nr 2 endelig skulle felles, landet de på 15 strålebehandlinger. Man pleier visst ikke stråle i samme område to ganger (ble strålt i 2016), men det har skjedd fremskritt, og strålingen er mer skånsom nå. Dessuten er det 9 år siden. Sist fikk jeg fatigue og var forberedt på det nå også. Samt sårhet i huden. Men det har gått overraskende fint. Startet med stråling på Radiumhospitalet 8. september og gjorde det hver virkedag i tre uker. 

Så startet jeg også med en ny homonhemmende medisin: Letrozol. Tamoxofen sluttet jeg med i sommer. 

Letrozol er helt jævlig. Så stiv og støl i muskler og ledd. Hodepine, kribling i bena, vektøkning... Jævla drittmedisin, men effektiv da, sier de som kan det. 

Etter noen måneder på den medisinen, spurte jeg om jeg kunne få Aromasin istedet, og det kunne jeg! Og kroppen ble helt annerledes med en gang! Mye mindre vondt. Men fortsatt hjernetåke... Så i stedet for å være ferdig med hormonhemmende medisin  til sommeren (som var opprinnelig plan), er det 10 nye år med en sterkere hormonhemmende medisin! D R I T

Men man skal vel være glad for at en lever....

Forresten, så startet jeg med Someta også, som er en infusjon jeg skal ha hver 2. måned. Det er for å styrke skjelettet, da Aromasin/Letrozol øker sjansen for benskjørhet. Fikk første dose 25.november, og 12 timer etterpå, mens jeg satt i sofaen og tok livet med ro, så PANG fikk jeg ekstrem hodepine og begynte og fryse. Kort tid etterpå var jeg slått ut med høy feber og smerter i hele kroppen. Den gir influensa lignende bivirkninger, spesielt etter de første dosene. Var slått ut i to dager, så var det over. Herregud, det var intenst.

2026

Nå skriver vi snart 2026. Jeg er fortsatt sykemeldt, men føler meg ganske bra så lenge jeg går og surrer hjemme. Blir veldig sliten av å være rundt mye folk. Er ikke så robust. Vært litt innom jobb, og ligger rett ut etterpå. Får ikke gjort noe mer den dagen. Litt kjipt. Tenkte prøve meg litt på jobb på nyåret. En dag i uka eller noe. Rolig tilnærming er viktig. Sist gikk det for fort og det gikk galt. Får ta det litt piano.

Og det er ikke no problem å få dagen til å gå! Pusler rundt i huset, lager mat, baker brød, maler litt, rydder, går tur, og vips så er dagen over. Hvordan har man tid til jobb?

Vel, dette var et ganske langt sammendrag av kreft-prosessen. Skriver mest for min egen del, men om noen syns det er noe nyttig, så er jo det hyggelig.

Godt nytt år folkens! 

Haha så nå at jeg har skrevet det meste av dette før! Jepp, sier vel det meste...

Torpet, sesong 9, episode 1

 Altså, denne smarte ideen jeg hadde om å dele torp-oppdateringer inn i sesonger og episoder funker litt dårlig.... men får bare fortsette da det gir en viss oversikt. Skjedde visst ikke noe i sesong 8 (det gjorde jo det, men jeg bare glemte å skrive om det). Men vi har fått vært en del på torpet til tross for kreft. Jeg ble operert 14. juli. Alt er bra, skal tilbake 18.august for å høre videre forløp. Blir spennende....

Torpet begynner virkelig å bli fint! Altså, når vi begynner å sette opp blomsterkasser foran vinduene og henger opp gardinstenger, da har vi kommet langt! Kjøkkenet er ferdig, stua er nesten ferdig. Skal opp dit i dag for å ta imot elektriker som kommer i morgen for å legge opp til strøm i stua. Vi kjøpte et digert kjerrehjul som vi skal ha som lampe. Den henger der, men er ikke ferdig. Må gruble litt på hvordan vi skal ha det...

Har jobbet masse med området rundt trappa og fått opp en nydelig tapet, valgt av Tiril. Blir veldig fint. Vi har også revet det stygge blikkskuret. Skal bygge et nytt som skal bli vedskjul. Platting har det ikke blitt, det får bli neste år. Men Christian har laget to flotte plantekasser hvor han har gjenbrukt noen av blikkplatene! Ble kult :) 

Det har vært hetebølge i siste halvdel av juli, så vært kjipt å ikke kunne bade. Men har fått duppet meg så mye som jeg kan. Er jo uutholdelig med den varmen, og med hetetokter på toppen, så sliter man litt.... SUP-brettene fra mormor har vært i flittig bruk! Jeg lar bildene snakke for seg :)

Kjerrehjul iaket som skal bli en fiiiin lampe!

Legger juksefliser på kjøkkenet :)

SUP er livet!

Digg med kjøkken!

Tøffeste plantekassene jeg har sett!

Riving av skur

Tapetsering av trappeløpet

THE WAITING GAME 2.0

Så skjedde det som ikke skulle skje: et mulig tilbakefall av kreft. Helvete. Tøffer meg litt når jeg skriver dette og prøver å distansere meg litt, men... dette er kjipe greier. Rett og slett dritt. 

Var på min 9. årskontroll i begynnelsen av juni. Pleier ha den tidligere på vinteren, men måte utsette den et par ganger pga studier. Møter opp kjekk og grei. En ny lege skal undersøke meg, da "min" gamle kirurg har gått av med pensjon. Men hun virker hyggelig og grundig. Småprater om at det skal bli godt å snart være ferdig med Tamoxifen-tablettene og finne ut hvordan kroppen er uten disse hormonhemmende medisinene. 

Så finner hun en kul i arret i venstre armhule. Jeg stresser ikke, for det er vel bare arrvev? 

Ja, det kan hende det, men jeg vil likevel at vi undersøker nærmere, sier hun. Ja, det går fint. Jeg er ikke bekymret og sikker på at det er arrvev, men setter pris på at hun vil være på den sikre siden. 

Det er først når jeg går ut av Radiumhospitalet at en reaksjon kommer. Angsten hogger uventet til. Fuck! 

Jeg får raskt en innkallelse til mammografi, ulatralyd og biopsi. Veldig rar uke: mandag er jeg på kontroll, onsdag er jeg sensor på Ullern vgs som er i samme bygg som brystkreft-senteret og fredag er jeg tilbake for biopsi. Mannen min insisterer på å bli med. Det er vel ikke nødvendig, tenker jeg, men for all del. Da bilen er parkert i garasjen på Radium-en, knekker jeg. Gudskjelov for at han er der! 

Går i angsttåka, tar mammografi, deretter inn til en røntgenlege som undersøker grundig med ultralyd. Biopsien blir tatt, radiografen er verdens søteste og holder meg i hånda og stryker meg over håret. Setter pris på det. Mannen min hentes inn, og han forteller i ettertid hvordan de andre på venteværelset hadde synket sammen da han ble hentet. Sjelden et godt tegn... 

Jeg spør legedamen hva hun tror, og hun sier rett ut at hun tror det er et tilbakefall. Hun vil gi beskjed til kirurgen med en gang og be henne bestille CT fra hals til bekken for å undersøke spredning. 

Jeg faller inn i et vakuum. Tårene triller. Er dette ekte? Skjer dette? Jeg...nei...dette går ikke! 

Du får videre beskjed om hva biopsien viser om en uke eller to. 

Å nei. Ikke her igjen?! Sist tok det 13 dager. 

Så en bisarr opplevelse: for å komme ut fra brystkreftdiagnostisk senter (eller hva det heter), så må vi gå gjennom Ullern vgs!! Så jeg går gråtende gjennom skolen, i fullstendig livskrise, livredd for å treffe lærere eller elever jeg var i kontakt med for to dager siden... Lite gjennomtenkt opplegg. 

Dette er ikke noe man deler videre før man vet noe mer. Barna og nærmeste familie vet ikke noe enda. Bare mannen min, sjefen og kollegaer. Tenkte det var greit for de å vite da jeg antok at jeg ville være mer distré enn vanlig på jobb. Derfor vil jeg også la det gå noen dager før dette blir publisert. Det har vært vonde dager. Man blir tappa, kroppen er anspent og i beredskap. Jeg føler jeg har vondt overalt. Bør jeg la være å ta yoga nå? Men vondtene gjør meg mer redd, og dermed mer anspent. En evighetsknute. 

I dag er det dag 9. Jeg forventer å få et svar i løpet av uka. Jeg tok CT på torsdag (det er søndag i dag). Herjer sjukdom i kroppen min, eller er det falsk alarm? Jeg tror det er noe, håpet mitt er at det er noe jeg kan bli frisk av eller leve med. Blir kvalm av å tenke på det. Blablablablablabal! Tenk om de ringer og sier: falsk alarm! Det var bare arrvev, eller en helt ufarlig svulst! Haha! Fy faen da blir jeg så glad! Da skal jeg sprette den fine champisen jeg fikk til 50-årsdagen min! Men tenk om de sier noe helt jævlig. Orker ikke det. Orker ikke tanken. 

En venninne og søstern vet også forresten. og som de sier: Du skal bli frisk, ferdig snakka! Jeg tar med meg den. Jeg skal se barna mine bli voksne, jeg skal bli bestemor, jeg skal være pensjonist og gå å surre på tunet på torpet og lage syltetøy, og bli urteheks og dyrke grønnsaker og blomster, og male og sy og ha hund og katt og høner og bier. Jeg kan godt godt ta en cellegift og alt det der, men jeg skal bli frisk og jeg skal bli gammel! Dermed basta. 

 D-DAY 19.JUNI 

Da er det 19. juni. Tiril har sin siste skoledag i dag med vitnemålsutdeling. Jeg har siste arbeidsdag før sommerferien i morgen. Det er 13 dager siden jeg tok biopsi. I går ringte de fra Radiumhospitalet. 

Det var en lettelse å få telefonen, for den har jeg ventet sånn på. Beskjeden var: Kan du komme inn til en samtale med kreftlegen i morgen kl 13? 

Ja klart det. Men da viser prøven noe da regner jeg med? Ja hun bekreftet at det var funn, og at jeg får vite mer i møtet. 

Terror. Horror. Angst. Livredd. Ett døgn med dette, i enda større grad enn de foregående 12 dagene. Nå drar vi om under en time til dette møtet. Vi begge går rundt oss selv. 

Føler jeg skal stå foran dommeren og høre om jeg får dødsdommen eller ikke. Hva skriver jeg på de neste linjene? Alle lykkeønsker til deg Camilla! Dette skal gå bra! 

Klart det går bra! Snart slipper jeg ihverfall å lure mer. 

HVOR GIKK MANNEN MED LJÅN? 20.JUNI 

I går var en berg og dalbane av en dag! Først møte med legen som mildt og saklig forteller at det er brystkreftceller i tumoren under armen, men grad 1, samme som sist. De er altså av den minst agressive typen. Ikke spredning videre i vevet rundt. 

MEN de så en forandring i høyre skulderblad som de mente kunne være spredning til skjelettet. Det blir man ikke frisk av, men kan leve flere år med det. Det er med andre ord en kjip diagnose å få. Men det er mye forskning på feltet, så kanskje vil man kunne finne en kur snart. 

Så det var både en lettelse (at kreften var grad 1) men også en dyp bekymring for spredning til skjelettet. Det vil bli bestilt en MR-undersøkelse for å vite sikkert. Så fortsatt ingen endelige svar. Fortsatt ikke vite... 

CT-bildene var imdleritd ikke signert ut, som betyr at legene ikke var helt ferdig med å vurdere de. Så etter noen timer hjemme, ringer legen meg opp. 

Hun kan fortelle at legene nå er ferdig med å vurdere bildene og signert de ut. Og de mener at forandringen ikke er av malign art! Altså ikke ondartet!! De tror det er noe annet, men er ikke helt sikre. Derfor skal jeg fortsatt ta MR for å være på den sikre siden. Men hun uttrykte tydelig lettelse, og jeg følte jeg lettet fra bakken! En tung bør ble løftet av skuldrene! Følte jeg fikk livet i gave, for å si det litt flåsete. 

Men da kunne vi med lettere hjerte gjøre oss klare til vitnemålsutdeling for eldste datter. Tenk at det er videregående neste... Sprøtt. 

I dag har det vært avslutning og vitnemålsutdeling for egne elever. I morgen drar vi til torpet. Så nå må jeg legge meg, er fullstendig utslitt! 

TÅLMODIGHETENS KUNST 25.JUNI 

Selv om ting går relativt raskt når man snakker om kreft-behandling, er det likevel en tålmodighetsprøve. I dag har jeg tatt MR av høyre skulder, og svar på den vil foreligge innen 5 virkedager. I dag er det onsdag, så om en uke da? 

Mon tro om jeg får vite noe før det? Om jeg kalles inn til operasjon? Man går jo bare og lurer. Hvordan blir sommeren? Får vi vært noe særlig på hytta? Burde vi dra nå, for resten av sommeren blir dritt eller hvordan blir det?? 

Møtte pappa på Radiumhospitalet da, det var koselig. Han har proflaktisk behandling etter sin hudkreft. Han er i uforskammet god form og er kreftfri. Snart 80 år. Mamma har også jern-helse, men vi barna... ja vi sliter litt mer med det ene og det andre. Barna og mamma er forresten informert nå, så da kan jeg kanskje publisere dette. 

Men uansett: nå er det ferie! Jeg har dagen for meg selv, skal jeg sy, male, bake...? Siste tur i stallen før sommerbeite i dag. Life is good :) (men også litt slitsomt)

Torpet, sesong 7, episode 1

 Okey, denne "sesong ditt, episode datt"-ideen min funker dårlig. Ble ikke noe skriblerier i forrige sesong, så vi hopper elegant fra sesong 5 til 7 😎 Ingen krise det, men hadde vært kult om jeg skrev litt oftere da. Men har jo analog hyttebok også, får være grenser for hvor mye man skal dokumentere! Men jeg liker det da! Og nå har vi jo vært på torpet i hele juli og gjort masse! Så det må jo dokumenteres. 

Det er jo faktisk en av de store gledene med dette torpet, at vi går tilbake og ser bilder og sier til hverandre: "Åh husker du når vi var helt nedpå jordgulvet og musene løp rundt oss når vi sov?" eller "Husker du når vannet var brunt og vi hadde Bæsj & Carry på låven?", eller "Jommen hadde vi flaks at det ikke regnet den sommeren vi tok ned taket og hele huset sto og svaia!"

Ja, nå begynner det å bli litt mer ordentlig hos oss. Jeg tror mange besøkende har holdt meningen sin om hyttestandaren for seg selv, når vi stolt har vist dem rundt på torpet for å skryte av våre siste gjøremål... Man må liksom bo seg inn og vi mennesker er jo slik skrudd sammen at vi venner oss raskt til det meste. Jeg syns også det er litt stusselig å åpne torpet for sesongen. Man må bo seg litt inn, så kommer go-følelsen snikende etter hvert :) 

Men nå kan vi altså begynne å si at det faktisk er litt alright standard. Vi har et fint bad, vi har rent vann (vi har sendt vannprøver til lab, venter på svar. Så håper det er så rent som det ser ut som...) Vi har to fine soverom og vi har en fin gang og et "teknisk rom" med pumpe og varmtvannsbereder. Jeg har tilogmed lagt tapet i taket i gangen! Ble fint det! Men det var helt helvete. Tips: Hold dere unna papirtapet, og ihvertfall om du har det artige innfallet om å tapetsere taket. 

Men jeg måtte bare kjøpe noe tapet. Her kommer snikreklame: På Karl Hedin i Torsby er det SÅ mange nydelige tapeter!! Jeg blir gææren! Jeg MÅTTE kjøpe noe, men har jo så mange tømmervegger, og tapet funker dårlig på det.... Så da ble det taket da! Kjempelurt. 

Taktapet i gangen! Ser bra ut.

Glemte å si at vi har jo også fått oss en trapp opp til annen etage! 

Her ses trapp, og også at vi har fjernet etasjeskillet,
noe jeg nevner litt senere.

 Ganske fjongt. Så i mer eller mindre hele juli har vi banna og sverta og vært gjennom helvete mens vi har lagt ferdig himling. Også fant vi ut at vi måtte ha luft mellom isolasjonen og taket, så vi kjøpte en million asfaltplater som vi la oppunder taket. Og de måtte lektes fast. Og når alt er skjevt og det er lavt under taket og det er varmt og det støver fra isolasjon og asfaltplater som knekkes opp, og saging av lekter og you name it! så blir lunta bittelitt kort og det er varmt, men gudskjelov var ikke juli så veldig varm, så vi overlevde. Og hva gjorde barna? Aner ikke.

Vi "koser" oss med himlingen

Tittei! Begynner å åpne etasjeskillet!

Barna leker med saga. Neida, de jobber.
Superflinke er de!

Hjalmar og jeg legger himling

Jo, stemmer! Tiril hadde sommerjobb de to første ukene i juli, i Sagene IF! SÅ Hjalmar var alene. Han spilte en hel del... Men så har vi felt noen trær, og hogd ved og hatt vår første Torp-OL med hamring av spiker, saging, skyting på blink, vedstabling osv. Kan forbedres til neste år, men tenkte at det er en fin ny rutine å ha. 

Men ja, vi har endelig blitt ferdig med det f...ings taket! Bare litt lister igjen. Og det har ført til at den store materialhaugen som har tatt opp halve stua (som forøvrig ble bært (det heter kanskje båret? Hørtes så jålete ut bare...) ut på tunet av Jarle) er borte! Vi har fått brukt masse materialer, men har fortsatt en del gulvplank som vi har vært smarte nok til å flytte til skjulet (hvorfor gjorde vi ikke det før?). 

Sånn blir man når man har lagt himling i x antall dager

Og godt er det at det ikke ligger ute nå, for nå er det meldt det verste regnværet på 25 år. Typ 100 mm på et døgn. Bra vi bor litt oppe i høyden. Bra vi har felt et par store trær også. For om et tre faller over hytta.... da klikker det for meg!

Vi har sett en del elg! Både på vei til torpet, og utenfor torpet på hogstfeltet. Og vi har endelig fått ut fingeren og besøkt litt naboer. Vi ser ingen naboer fra der vi bor, men det er noen torp noen hundre meter unna. Veldig koselig å bli kjent, og høre litt mer om historien til vårt torp. Jeg lurer veldig på hvor gammelt det er. Jeg tror det er fra 1600-tallet jeg! Så noen gamle kart fra området fra den tiden, og det sto noen bygninger i vårt område da! Men det er ihvertfall fra 1800-tallet. Ikke at det er om å gjøre at det skal være så gammelt som mulig, men det er litt gøy å kjenne historien. Skal grave litt mer i dette siden. 

Elg utenfor vinduet!

Hjalmar og jeg tok oss en tur for å finne blåbær, og jaggu fant vi så det monnet!! hadde ikke med noe å ha det i, for det var bare tett i tett, men det gjalt også for myggen, så litt plagsomt var det jo.

Hvem skulle tru at dette var vassekte by-barn?!

Naboene våre fortalte forresten om møter med ulv og jerv og bjørn... og villsvin! Litt kult og litt skummelt. Ingen farlige møter da. 

Holdt på å glemme: vi har jo gjort mer! Vi har endelig fjernet etasjeskillet over stue/kjøkken-rommet! Det har vi lengta lenge etter; å åpne opp for å få hele takhøyden. Men vi har fortsatt dragerne der, for det må slipes litt mer på veggene der oppe. Men snart er alt vekk! OG vi har satt opp vegg som kjøkkenet skal festes til. Vi får 3 meter kjøkken. Det blir så fint! Men det får vi spare til sesong 8 tror jeg.

Lager kjøkkenvegg! Egentlig urettferdig med bilde av meg. 
Det er Chris som har laget veggen. Bare spikrer og holder jeg.

Hadde mye på hjertet jeg gitt! Nå er vi i byen. Christian har begynt på jobb, og jeg begynner om en uke. Tiril er på Hudøy og Hjalmar er her. Jeg pusser opp Tirils rom og har i grunn nok å henge fingra i. Skal nesten bli godt å begynne på jobb og slappe av litt! Skal for første gang være på vg2 helsefagarbeider, samtidig som jeg skal begynne på veilednings-studiet! Så blir nok et heftig år. Men gleder meg litt. På tide å prøve noe nytt. 

En ting til må jeg nevne før jeg logger av: Vi er jo ikke ferdig for sesongen på torpet! Neida. Om ca en måned kommer det snekkere og skal bytte kledning, vinduer og ytterdør! SÅ da får torpet seg et skikkelig løft! Vi skal tilogmed sette inn et ekstra vindu, og en verandadør, samt fikse pipa og bytte råtne tømmerstokker. Ja, vi ser penga flagre avgårde, but it have to be done. Da blir huset helt isolert! Bare vi får inn en peisovn etterhvert og nå, så blir det rene palasset!

Åh vi har så mange planer... Blir ikke arbeidsledig her med det første! Bare å følge med! Legg GJERNE igjen en kommentar, da blir jeg glad. Until next time...

Også vært litt tid til rekreasjon

Fått oss skogfinneflagget!

Morgenyoga på tunet er ikke dumt

Helvetes kreft! (OBS. Innlegg fra 2016)

Dette er et innlegg skrevet 07.08.2016

Livet er intenst for tida.
Og frustrerende og forvirrende. Og fint og trist og litt kjedelig.
What else is new, tenker du sikkert. Med rette!
Er halvveis i strålingsbehandlingen nå. Begynte mandag for 2 uker siden og er ferdig onsdag 24/8. Fikk utlevert 8 ekstra behandliger, tror det var fordi jeg er så "ung og lovende" (legens ord). Så da får man litt ekstra. Pøs på, sier jeg!
En behandling er fort gjort. Tar ikke mer enn ca 10 minutter. Og siden det er på Ullevål, er heller ikke reiseveien så gæær'n. Om alt klaffer er det hele unnagjort på en drøy time.
Jeg er inne til ulike tider. I morgen stråles jeg 0830, tirsdag kl 1300... Fordeler og ulemper med begge. Jeg opplever å bli tappet for energi etter strålingen, det varer i 1-2 timer kanskje? Så om jeg stråles sent, så får jeg gjort litt ditt og datt før stråling, men stråles jeg tidlig, tør jeg ikke planlegge så mye før etter ca kl 12. Blir rett og slett litt monster om jeg pusher meg selv når jeg føler meg "tom". Ingen strikk å tøye.
Det som visstnok skjer under strålingen, er at både "gode" og "onde" celler drepes. De onde reproduseres ikke igjen, men det gjør de gode. Og det er dette arbeidet som kan gjøre at noen føler seg slappe etter stråling. Sånn som meg.
Det fine nå, er at barna er på AKS. Så slipper de å se så mye til slitne mamma.
Men de tar det hele med fatning. De har også vært med til Ullevål og sett på strålemaskinene. Det var litt skummelt visstnok, det er svære greier og lasere og sånn, men da vet de hva jeg går til hver dag.
Også har jeg fått så fine tegninger på overkroppen...
Jeg leste at de skulle tatovere små merker på meg som de bruker til å stille inn maskinen helt riktig. Syns det var litt kult... endelig skulle jeg få meg tattis, liksom :) Men neida. Blir tusja på istedenfor. Fra midt på halsen og under armene og over hele brystet og ned på magen. Fine streker og kryss.
Folk har kikket litt rart når jeg har vært og badet, men pytt, er gudskjelov blitt så voksen at jeg bryr meg fint lite.
Har ikke blitt så mye bading da. Skal holde meg ute av sola, så jeg har hatt en strandtunika på bakfram, skjerf i halsen og solhatt og ser generelt litt underlig ut.

For en måned siden besøkte vi et familiemedlem som er hardt rammet av kreft.
Det er lenge siden jeg møtte henne, og det var godt og ses. Jeg var redd gråten skulle ta meg, men det var bare hyggelig og fint og godt.

Nå er hun borte.
Hun begraves til uka og tomrommet etter henne er stort.
Det føles litt klisjè-aktig å skryte uhemmet av en avdød, men hun var virkelig en skatt. En gledesspreder som alltid møtte deg med et smil, alltid viste interesse for deg og dine, raus med klemmer, og ikke minst egenstrikkede gaver. Varm, optimistisk, livsnyter. Sterk, tøff, omsorgsfull. Soldat, fengselsbetjent, strikkeguru, trebarnsmor og lykkelig gift.
Det var ikke uventet at hun gikk bort, men det kommer likevel som et slag i magen. Etter at jeg fikk dødsbudskapet skjønte jeg at jeg tenkte på henne som min "allierte". "Søstre i kreften"-på en måte. Hun begynte ca der jeg er nå, bare at hun hadde en litt hissigere brystkreft. Hun ble friskmeldt etter 5 år, men ble dårlig noen år etter det igjen. Man trodde det var en dårlig rygg, men det var spredning. Og når man skjønte det, var det for sent.
Jeg har grått så mye over henne, men noen ganger vet jeg ikke helt om jeg gråter for henne eller for meg...fordi jeg er redd.
Jeg vil ikke tråkke i de samme sporene! Jeg kommer til å bli paranoid for alle "vondter", og bli fastlegens verste mareritt!
Men det er min helse, mitt liv og en lege er tross alt bare en lege. Ikke gud.
Jeg stoler på leger altså, men feilvurderinger kan skje.

Ny dato: 20.07.21

Etter å ha blåst liv i bloggen igjen, fant jeg dette utkastet. Jeg publiserte det nok ikke der og da for det ble litt voldsomt med bortgangen av nevnte familiemedlem som gikk bort så altfor tidlig. Men fem år har gått, og det føles ut som jeg kan publisere det. Hun ble like gammel som jeg er nå... Det er litt rart... Veldig rart faktisk. Tenker på henne ofte, og er det ikke litt sånn; at når man tenker på noen som har gått bort, så lever de litt enda? Jeg er ikke religiøs og tror nok at når vi dør, så er vi borte. Men jeg liker den tanken at man ikke er helt borte så lenge folk tenker på deg, smiler litt, gråter litt, snakker med deg. Man bor videre i folks hjerter. Det er jo litt fint da.

Jeg kjenner at kreften blir mindre og mindre en del av meg. Altså, den er jo borte, men den er der likevel. Angsten for tilbakefall vil alltid være der. Man må jo ta medisiner hver kveld, man ser arrene og kjenner på stivhet i arrvevet og sårhet i strålet hud. To ganger har jeg kjent en ny kul i operert bryst, og da beit angsten seg fast umiddelbart! "Nei, ikke igjen! Ikke en ny runde, ikke mer sykdom, ikke mer dødsangst!". Men hurra for norsk helsevesen! Jeg har raskt blitt henvist til undersøkelse og begge gangene viste det seg å være oljecyster. Det er ufarlige greier, og slett ikke uvanlig etter at man har fått utført fettimplantat-operasjon. 

Altså, på grunn av operasjons-arret, har jeg fått tre operasjoner hvor man tar fett fra magen og putter inn i "svulst-søkket" i brystet. Det er jo helt koko, og fantastisk genialt! Man bruker en del av kroppen (som man ikke trenger) og putter det inn et annet sted hvor det fikser biffen! Det kan gi disse oljecystene da. Men det er greit. Får jeg en ny kul, skal jeg sjekke den igjen. Alltid sjekke! Og det sa de til meg den siste gangen og. Tommelfinger-regel: sjekk alle kuler! 

Første gang jeg var der, sa en dame i hvit frakk til meg at om jeg skulle få en kul igjen, kan jeg jo vente litt og se om den forsvinner av seg selv... Jeg ble helt målløs av den kommentaren! Jeg kan ikke vente!? Jeg må vite hva det er - så fort som mulig!

Oppfordring til alle er herved sendt!

Men da publiserer jeg. 

💗

Torpet, sesong 5 episode 1.

Kjøkken revet ut. Ikke veldig koselig nå...

Som alle vet så er det pandemi, noe som legger en aldri så liten demper på det å ha torp i Sverige. Men vi fikk vært der litt i fjor sommer likevel. Nok til å se at dossen var gått til helvete (dvs knust) da vi ikke hadde fått tømt den helt for vann før vinteren. Så da måtte vi ta badet da! Alt i bad, kjøkken og gang ble revet ut, vi la linoleumsgulv i gangen og panel på veggene. Innerste del ble dekket med membran, for der står jo vannpumpa og snart en varmtvannsbereder. 

Det gamle "kjøkkenet"

Det gamle, lekre badet. Godt å bli kvitt!

Membran lagt! Vi har begynt å legge fliser

Vårt eget vann! Rent og godt!

Brønn på plass

Ja, for det fikk vi også gjort: Borret etter vann! Det var digg. Man vet jo ikke hvor dypt man må borre, og man betaler per meter, så det kan bli dyrt! Vi fant vann på 45 meter - slett ikke verst. Vi håpet på et tilsig på ca 600 liter i timen, og fikk 7000 klart og fint vann! Hurra! Det var en stein ut av sekken. Nå mangler vi bare å få dette vannet inn i huset og inn i ymse porselen- og hvitevarer...

For det skal sies at det er relativt stusselig der for tiden. Null bad og null kjøkken. Stua er full av materialer, og siden vi får vært der så lite har vi ikke giddet å sette opp paviljongen og trampolina. Barna har ikke vært der på to år...

Det siste vi fikk gjort i fjor sommer var å flislegge baderomsgulvet. Trodde egentlig det skulle være litt gøy. Ser jo litt artig ut på sånne instruksjonsvideoer. Men herregud... aldri igjen!! For en grisejobb! Og særlig når du ikke har ordentlig tilgang på vann. Men det ble fint da.

Så langt i år har vi fått opp baderomsplatene på veggene. Ble utrolig fint! Nå ser det jo faktisk ut som et ordentlig bad! Og vi har vært i kontakt med den lokale rørleggeren, som kan legge rør til bad og kjøkken i august. Hurra! Så da blir det orning och redan! 

Begynner å ligne et ordentlig bad!

Ellers så har har vi kommet oss gjennom et museår av dimensjoner! Vi ble reddet av rambo-utgaven av en musefelle som vi var smarte nok til å investere i i fjor høst. Vel verdt penga! Vet ikke hvor mange mus som lå i "cascet of death, men det var en slags pudding av hår, klør og tenner. Sikkert minst 20... Relativt grotesk vil jeg si. Men en clean avlivningmåte: Musene lokkes inn i et rom hvor det er peanøttsmør. Der får de elektrisk støt som dreper dem, og deretter snus kammeret og dumper dem over i en slags kjempemuse-kiste, som sies at rommer 10 mus. Mer om de har gått i oppløsning...

Anyways! Det var lurt! Noen svenske naboer kom innom og fortalte skrekkhistorier om andre torp som var fullstendig musespist, og igjen andre hvor snøtunge trær hadde falt over bygninger og ødelagt tak. Vårt nylagte tak holdt som bare det, så det var hyggelig :)

Plan videre i år, er å handle inn baderomsmøbler og ferdigstille badet. Det blir dagsturer på oss, så det er begrenset hva vi får gjort. Vi er fullvaksinerte, men barna er det ikke, så de blir hjemme. Også er det ikke så himla koselig å være der for tida.

Nå kom jeg på at noe av grunnen til hvorfor jeg ikke skrev noe i fjor, var muligens at jeg følte jeg satt mer enn nok foran laptop'en. (Snikskrytvarsel!) Var medforfatter på nye fagbøker for helse- og oppvekstfag vg1, for Fagbokforlaget. Det er rett og slett ganske mye jobb! Ikke blir man rik av det heller, men det er jo litt stas å ha navnet sitt på en bok. Første skritt på veien til udødelighet! Neida.

Joda.

Men nå fikk jeg litt lyst å fortsette dokumenteringen. Det er jo viktig arbeid dette. Vårt livsverk! Gleder meg til å kunne skrive at vi er ferdige jeg... selv om prosessen er morsom, men gøy å gjøre noe annet enn oppussing i feriene og da.

Vennligst ikke bry dere med at bildene er litt hulter til bulter. Det er så knotete å flytte de rundt i dette programmet, får det rett og slett ikke til. Skal jobbe med saken.

Torpet, sesong 3, episode 1.

Ulvespor??

Jepp, da er vi godt i gang og tilogmed over halvveis i årets sesong på torpet.
Vi hadde første turen i mai for å få besøk av en elektriker som skulle sette opp nytt sikringsskap. Trodde ikke det skulle være noe problem med snø, men veien opp var ikke kjørbar. Og jommen tror vi at vi så ulvespor i snøen! Digre, bikkjelignende spor, i full galopp i rett linje nedover bakken!  Kanskje var det en stor hund, men vi tror faktisk at det var en ulv. Litt mer interessant.

Prøver meg på beskjæring av solbærbusk...

Tunet var snøfritt og vi fikk gjort litt provisorisk hagearbeid. Fjernet alt buskaset rundt den store steinen. Der har det vært helt gjengrodd. Dette gjorde vi for  2, 5 måned siden, og nå er det tilbake til å være gjengrodd. Er visst rosebær som vokser der, og den er helt vill! Men greit, biene elsker den, så da får det kanskje bare være. Vi har også noe som ser ut som 100 år gamle solbærbusker på tunet. Prøvde å beskjære de litt også, for å se om de ble litt mer fruktbare, men har ikke hatt så mye hell med de.

ryddig og fint rundt steinen, i omtrent et kvarter.

 Neste besøk hadde vi med barna. Helt i starten på sommerferien. Masse markblomster og summing av glade bier.

Sommeridyll

Så dro vi på biltur nedover Europa, nærmere bestemt Provence og ble borte i 16 dager. En super tur, men kanskje litt for varm. Vi har en lei tendens til å treffe på hetebølger. På det varmeste viste termometeret i bilen 46 grader! Men ved bestemmelsesstedet hadde vi basseng, og det var nok bare rundt 39 grader der, så vi klarte oss fint.

Back in the town, eller nærmere bestemt skauen... Ny hetebølge ( som sagt, dette kan vi) men det må jobbes, og nå var det nye vindskier som sto for tur, samt å male oppunder takskjegget vi la i fjor. Og forresten, taket har holdt gjennom vinteren! Til tross for store snømengder har det ikke gitt etter. Christian knows his shit! Så det var bare å venne seg til å klarte på stigen igjen.... etter 10-12 turer opp og ned går det bedre. På bildet skrur jeg ned den provisoriske vindskien vi la i høst. Ikke høy i hatten her.

Ser tøff ut, men er livredd...

Begynt å male, og føler med litt tøffere. Nye vindskier er på!

Mens jeg malte, la Christian gulv på hemsen. Han målte temperaturen der inne til deilige 38 grader. Stakkars mann... liker jo ikke varmen en gang. Så han er dagens helt! Vi hadde en vannvittig arbeidsøkt (barna var i Oslo hos bestemor) og jobbet i godt over 8 timer. Men da ble det jaggu fint også! Jeg fikk malt alt, og mye av gulvet er lagt. Trappehullet er justert og snart er det bare velstand (vi velger den optimistiske approachen).
Litt klesvask og fiksing og ordning hjemme før vi stikker opp igjen...
Vi bader i sjøen for  å vaske oss, dusjen tok kvelden i vinter. Vi glemte visst å la vannet i slangen renne ut da vi vinterstengte hytta, så blandebatteriet takket for seg... så da så. Men vi har fortsatt vann i vask og do. Og i vinter har vi store planer om å borre ny brønn. Meget spennende.
klør du i fingra etter å hjelpe oss sier du? Ja det er bare å si fra! Skal alltids finne en jobb. Bare vi får lagt ferdig gulv og tak på hemsen, så har vi mange flere sengeplasser. Ellers er det fint å telte på tunet da :)

Se! Det ser ut som et ordentlig hus!