Merkedager

I dag har jeg bursdag.
Bah.... er ikke så stas lenger gitt! 43 år. Uvirkelig. Merkelig. Har jeg blitt det man kaller "godt voksen"? eller har jeg noen år igjen til det?
Dagen glir forbi i stillhet. Skal på hyttetur til Trysil med moder´n, kidsa, søstern og kidsa hennes. Christian må være igjen hjemme, helt alene. Stakkar...
Nei, æ´kke stakkra vettu! Han gleder seg som en unge tror jeg! Være helt alene en hel langhelg! Hallo!
Men nå har visst den ene kidden til søs fått spysjuke, så da får vi se hva som skjer...
Var litt feiring i morges da, med kaffe og sang og gaver på senga. Veldig koselig!
Chris og jeg feirer senere, skal i operaen og se Sleepless beauty. Blir bra! En skikkelig date 💞

I går var også en merkedag. I går var det akkurat ett år siden jeg tok mammografi og biopsi av kulen i brystet. Så nå er det ett år siden jeg hadde de verste 14 dagene i hele mitt liv! Godt med alt som er tilbakelagt... Da hadde jeg dødsangst gitt!
Godt det gikk bra. Når man tenker på det sånn, så er det kanskje ikke så verst å ha bursdag. Føler jeg har forandra meg litt i denne prosessen. Blitt litt treigere liksom. Var treig nok fra før, så hadde ikke akkurat behov for det.
Eller kanskje det er alderen? Men jeg tror det er medisinene. Tamoxifen.
Det er ikke så ille å gå på de som jeg fryktet, men de har jo noen bivirkninger. Har blitt svaaak. Det er skikkelig nedtur, for jeg har alltid vært sterk! Også kan jeg slite litt med å ta initiativ, og de kreative evnene er helt uttørka! Seriøst. Det føles som jeg har et vakuum i topplokket noen ganger! Det er jo i og for seg ikke noe nytt, men det føles mer plagsomt enn tidligere..

Var på kontroll for en liten stund siden. Alt vel. Tok tidenes mest smertefulle mammografi og måtte inn en gang til og ta mer bilder.
Da knakk Camilla.
Ble dritredd, selvom den snille damen i hvitt sa at "ikke vær redd om jeg må kalle deg inn igjen". Ble redd likevel jeg! Godt Chris var med, han har en fin skulder å hulke på. Det er i etterkant man merker at man nok har spent seg til en undersøkelse. Var fullstendig tappa for energi etterpå. Merkelig hvor sliten man blir av mentalt arbeid...
Snakket med kirurgen som sa alt var bra, men ville henvise meg til Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi.... Puppen er ikke så nydelig lenger, med andre ord. Så får vi se hva de kan gjøre. Skal dit i mai. Kun for vurdering, vel og merke. Vet ikke helt hva jeg syns om en ny operasjon... Vil og vil ikke på samme tid. Hmm, får ta en dag om gangen og høre hva de sier i første omgang.

Herregud, så kjedelig jeg skriver! Et bevis på at hjernen min har blitt lett bedøva.
Jeg må trene da.
Tamoxifenen gjør ikke underverker for muskulaturen, og hvis det ikke skjer noe revolusjonerende (hvordan skrives det da??) innen forskningen i løpet av de neste åra, så skal jeg begynne på en annen gøyal medisin som kan gi benskjørhet.
Jippi.
Så trening er lurt.
Har vært på en joggetur faktisk. Jeg holdt på å dø. Jogget med moren til en venninne av Tiril. Nesten 6 km jogget vi! Eller, jeg måtte gå litt og da... Shit, så tungt det var!
Også har jeg begynt å mammadanse :)
Det er morsomt. Vært der 3 ganger, og begynner å bli litt mindre Mr. Bean på dansegulvet nå. Vi danser etter flere koreografier, veldig veldig gøy! Det er ikke superavansert, men avansert nok, for å si det sånn. Svetter og ler og har duste "konse-uttrykk", og alle er damer i 40-åra på Torshov. Endelig er jeg med i en danse-trupp! Det har jeg drømt om lenge! Digg følelse. Men det er trening bare en gang i uka. Skulle ønske det var mer... så slapp jeg å gjøre noe annet.

Anyways... det er drittvær ute. Har tydeligvis ikke vært særlig snill i år.. iskaldt regn.  Grøss!
Har muligens vært litt plagsom for mine omgivelser med merkbare humørsvingninger... Igjen; jeg skylder på medisinene. Noen fordeler skal man ha av å gå på de! Som Chris sa: de er mitt green card de neste åra. "Kan´ke noe for at jeg er dust, det er medisinene som fucker opp hormonene mine!" Stakkars Christian....
Men nå må jeg sette i gang med noe av det jeg misliker mest på denne jord: pakke.
Sikkert derfor jeg endelig fikk blogget, for å utsette det.