Matt mamma.

Så er barna i barnehagen og stillheten senker seg...
Har fri i dag.
Gudskjelov.
Gikk ned i 80% stilling etter siste barselpermisjon, og det har jeg ikke angret på.  For å ha sjans til å være en glad mamma, må man ha noen pusterom innimellom. Man kan ikke bruke all hjemmetid på husarbeid heller! Man må blogge litt også. Eller bare sitte og stirre i veggen. Og ta en laaaang dusj, helt uten forstyrrelser av noen som må på do, eller som også har lyst til å dusje, eller bare har lyst til å stå å se på at du dusjer.... Og her snakker jeg ikke bare om samboer´n, men om barna også (haha).

Omtrent i det øyeblikket Tiril fylte 2 år, entret vi en ny livsstilklubb. Nemlig Oppgitteforeldreklubben.
Datteren vår har nettopp blitt 3, og trassen er høyst nærværende. Som i går, da jeg skulle hente de bedårende i barnehagen. Hjalmar er i goálderen og er easy-going (enn så lenge). Men Tiril skulle gå ned en trapp, istedenfor å gå rundt, som vi pleier. Jeg sa nei, and Hell broke loose!
Jeg kunne jo ikke gi meg! Har jeg sagt nei, så har jeg sagt nei. Hun får ikke lov til å vinne bare fordi hun går nuts! Men det gjorde hun. Totalt og over the top. Det endte med at jeg bar en hylende, sparkende, gråtende 3-åring over skulderen, barnehagesekkene over den andre skulderen, samtidig som jeg forsøkte å holde styr på lillebror som vimset hit og dit.
Åhh kjenner jeg mister all energi bare jeg tenker på det!
Innen vi kom hjem, var jeg så matt at jeg bare måtte smugspise sjokolade. SÅ var det handling og middag og alt det der. Men Tiril var så utmattet av sin egen trass på dette punktet, at det gikk greit. Gudskjelov! Og oppi en slik situasjon, skal man prøve å beholde fatningen, være pedagogisk og grensesettende, si de rette tingene, ikke banne, ikke gråte. Jeg vet ikke jeg.
Kan bare oppsummere med at oppdragelse er vanskelig!
Ikke bare vanskelig, men dritvanskelig!!!

Jeg hadde kveldsvakt tidligere i uka, da var det gubben som styrte hjemme. Han hadde ikke klart å liste seg rundt trass-monstret han heller... Han skulle være grei å gi Lille T en joghurt, men kom i skade for å rive av lokket på det! Å NEI Å NEI!!!
Da var det gjort. Det er jo T´s jobb! Så etter hyl og skrik og vræl i lange baner, fant en desperat far løsningen: Vi lager et nytt lokk! Så han fant et mellomleggspapir, smurte joghurt på det (for man må kunne sleike av lokket!) og la det oppå begeret. Funket som bare det! Hun ble smørblid!
Jeg må bli flinkere til det, tror jeg. Prøve å avlede med en annen løsning på det oppståtte problemet, istedenfor å bare tviholde på min sak. Være kreativ!
Jada. I dag tok jeg vogna til barnehagen...

Hvorfor har ingen sagt det til oss før, at oppdragelse er så himla vanskelig? Eller har de det? Men det har bare gått inn det ene øret, og ut det andre? Det kan godt tenkes. Veldig godt tenkes, faktisk. For jeg husker at jeg tenkte: How hard can it be? Det er jo bare å være grensesettende og konsekvent!
Ja, det MÅ man være, men det er lettere sagt enn gjort! Og vet du hvorfor? Fordi man er så fordømt sliten at man orker ikke ta den kampen 14 ganger om dagen!
MEN! For en vidunderlig belønning det er å se at det faktisk nytter å ta disse kampene! Når de faktisk skjønner at når mamma sier nei, da betyr det nei.
Det skjer kanskje 1 av 10 ganger, men det er det som holder en oppe.
Det, og det faktum at man elsker de over alt på jord og at de gir så ufattelig mye glede og kjærlighet.

Med barn får livet en ny dimensjon (jaja, klisjé, men det er sant!). Det går ikke an å forstå det, selvom du har barn i din omgangskrets som du elsker av hele ditt hjerte, eller kjæledyr som du kaller for barna dine. Vel, sånn var det ihvertfall for meg. For jeg har hatt begge deler, inntil jeg klemte ut mine egne små minimennesker.
Fra å være rastløs og eventyrlysten, ble jeg redebygger og engstelig. Høres kanskje kjipt ut, men jeg liker det! Er vel naturen som messer med hodene våre, skiller ut de rette hormonene så vi blir til store  omsorgsmonstre...

Her forleden fikk jeg en sms av en kollega med barn i omtrent samme alder som mine. Hun ba desperat om råd da sønnen på 3 stolt hadde proklamert for sin mor at han var i gang med å steke vafler. Og utstyret han brukte til det var, kreativt nok, mac-bookén og et glass vann.... Haha syns jeg ser det! Han heller vann over tastaturet og åpner og lukker laptopen!!
Men jeg tror faktisk at macén overlevde..!?
Jeg fersket mine gullunger i å ha funnet burken med havregryn her om de dagen. De var så mistenkelig rolige, så jeg gikk for å kikke hva de holdt på med. Og de storkoste seg med å ha helt ut alt havregrynet på gulvet, badet oppi det og spiste og koste seg.
Man blir matt, så vil man egentlig le, men det er vel dumt å vise dem. Så man går rundt hjørnet for å kvele latteren, samle seg og opptre som den ordentlige mammaen man jo er!
Lignende episoder har man til stadighet. De kler seg ut i BH-ene mine, bruker bind som klistremerker, bruker syltetøy og joghurt som ansiktsmaling, røsker ut alle kleenexene av kleenexboksen, tegner på gulv og vegger, kliner banan inn i sofaen....
Men noe riv røskende gæær´nt har de vel faktisk ikke gjort? Enda. Tror jeg.
Men det kommer vel.

Lurer på om jeg skal legge meg nedpå litt jeg.
Jeg kom på en historie bare... irriterer meg at jeg ikke tok vare på den da jeg leste den! Men den handler i korte trekk om en far som kommer hjem fra jobb og tilstanden i huset er komplett kaos! Mat, søppel og klær overalt. Tilogmed bæsj! Møbler er veltet, kjøleskapet står oppe, TV står på med høy lyd, springen står å renner... Han blir engstelig for hva som har skjedd og løper for å finne barna. De leker sorgfritt i hagen, men har fortsatt på pysj og de er møkkete fra topp til tå. "Hva har skjedd med kona mi?" tenker han og stormer opp i 2.etg. Der finner han sin kone liggende på senga, lesende i en bok. "Hva i all verden er det som skjer!?" skriker han ut! Kona kikker opp fra boka si, ser rolig på mannen og sier "Du vet du pleier å spørre meg, når du kommer hjem fra jobb, om jeg ikke har gjort noenting i dag... Vel, i dag har jeg gjort nettopp det."

Det stemmer så bra!! Man jobber og sliter, men det syns ikke! Men i helvete som det hadde sett ut om vi ikke hadde gjort noe!
Så nå slenger jeg meg nedpå en halvtimes tid, fordi jeg fortjener det.
Ha en god dag på jobb.