Hvetebrødsdager

Det er denne sommeren det skjer!
Familielivet blir oppgradert til versjon 2.0.
Vi har hatt ett fantastisk bryllup! Mer om det og bilder og slikt kommer litt senere...
Men nå tenkte jeg å blogge litt om hvordan det går med vår grandiose rehabilitering av torpet på Finnskogen!
Vi fikk ikke gjort stort på hytta før bryllupet... da gikk all ekstra tid til bryllup bryllup bryllup, shoppe shoppe, planlegge, har vi alt og alt det der.

Vi prøver å gjøre tunet beboelig for store og små

Så brukte vi noen dager på å rydde og komme oss etter bryllupet, og SÅ satte vi igang!
Bryllupsreise er for pyser.

Før bryllupet hadde vi faktisk fått handlet og kjørt opp paviljong og rottingsofa, så vi var jo litt i gang. Helt utrolig hvor mye man må forberede seg på å bare komme i gang med arbeidet! Vi har jo ingenting der, så vi trengte madrasser, soveposer, noe kjøkkenutstyr, grill og for ikke å glemme mygg-remedier, mat og drikke.
Nå er det så velutstyrt at vi klarer oss godt der, samtidig som vi prøver å holde det på et minimum siden alt må jo stues bort etter hvert som nedrivingen skrider frem.
Planen er altså:

Tenk, endelig har jeg fått meg rottingsofa!! Og hengekøye!

• å rive ned alt innvendig og få frem tømmeret i veggene, 
• rive etasjeskillet og få opp nytt tak over soverommene og ha hel takhøyde over stue/kjøkken
• rive opp gulvet og legge nytt
• sette inn nytt kjøkken
• enkel oppussing av bad og tilbygg generelt (skal vi bygge ut noe mon tro?)
• rive ned utvendig panel, isolere og legge nytt, deretter male/beise
• rive ned utvendig tak og legge nytt
• bytte ut vinduer og ytterdør.

Utsikt østover før hogging

Og når vi er ferdige med dette om et par år, så vil vi fortsette med å gjøre om det ene skjulet til et gjestehus og bygge en platting på den gamle muren etter hundegården. Også vil vi jo plante frukttrær, bærbusker, kanskje litt poteter og masse blomster etterhvert da. Og rydde generelt på tomta, fjerne en del trær og rusk og rask.

Det er ikke noe problem å se potensialet i stedet, å drømme seg bort og tenke på hvor fint det skal bli! 

Etter hogging: De sju blåner åpenbarer seg!

Skrytebilde: se jeg feller trær!

Dette bildet har jeg kalt: "Øksa til´n Ivar"

FØR: Store soverom

Bort med egentlig fin tapet og frem med tømmeret!

Så langt er vi godt i gang med punkt en. Vi har fått frem tømmeret i store og lille soverom og revet ned etasjeskillet. I store soverom fant vi råte, hurra. En del av det er fjernet, så der blir det etterhvert brystningspanel. I det lille soverommet var tømmeret tørt og fint, men så ligger det også høyere i terrenget.

Vi har også fått fjernet en del trær som stengte utsikten og ikke gjorde noe nytte for seg. 

Alt dette har vi selvsagt ikke gjort alene. Mange har vært innom, noen for en kaffekopp og andre for å jobbe, eller begge deler. Alle er uansett velkomne!
Lista over besøkende og hjelpere begynner å bli lang: Mamma, Yvonne og alle gutta hennes, Venche og Frank, Stein, Kari og Leif, Cecilie, Torbjørn og Emira, Bjørn og pappa.
Og til helgen kan vi legge til Geir.
Vi planlegger et siste krafttak før jobb og skole starter. Barna er med de første dagene, det blir kjøring av søppel og handling av materialer. Det er tidkrevende for vi må kjøre til Torsby for å få det gjort, og det tar en halvtime hver vei.
Etter noen dager, kjøres barna hjem til bestemor, og Geir og Bjørn blir med innover til Finnskogen. Så skal det jobbes effektivt i noen dager uten barn til stede. Det gjør det litt enklere. Barna er flinke til å klare seg selv, men det er alltid noen triks på trampolina som de må imponere med, en sommerfugl og vise frem, litt sladring om hverandre eller spørsmål om is...
Når man har barn så er det helt utrolig hvor mange spørsmål man må ta stilling til hele tiden! "Mamma, har noen dødd av å spise for mye is?" Mamma, tror du det finnes noen som har fått 100 barn?" "Mamma, hvorfor er du redd for edderkopper?" Mamma, hvorfor liker barn sukker?" "Mamma, tror du noen har dødd av å falle ned fra taket?"
Det blir mye "mhm, ja.... mamma vet ikke, sånn er det bare.." Fyldige, gode, pedagogiske svar der altså.

For ikke å bare svette inne i det fine været, var det godt å gjøre noe annet: nemlig felle trær. En veldig hyggelig jobb, da det ble så luftig og fint! Også så gøy da! Jeg felte noe middels store grantrær som hindret utsikten østover. Ivar og Bjørn kom senere og fortsatte å felle noen bjørk på tomta, samt å kviste de. Senere kom Yvonne og gutta hennes og ryddet vekk kvisten. Vi er så utrolig takknemlig for all god hjelp!

Men det er jo inne den egentlige jobben ligger... Og der sier jo bildene kanskje sitt. Det som ikke kommer frem, er at man tydeligvis har vært engstelig for at platene i både gulv og vegger skulle falle ned(?), da de var festet med ørten spiker! Pluss en del lim. Bah, en skikkelig drittjobb, men nå er vi over halvveis.
De to soverommene er strippa.
Det samme er halve loftet.

Det blir veldig fint!
Nå må vi bare være smarte fremover i nedrivingsprosessen. Vi må klare å beholde strømmen og kjøkkenet så lenge vi kan, men når barna er kjørt hjem , så blir det nok soving i telt. Frem til nå har vi sovet inne. Først i lille soverom, og så i stua.
Helt ærlig så har vi vært litt engstelige for store finnskogsdyr som tusler rundt om natta. Vi hørte det braka i noen kvister og prusta og grynta litt når vi satt ute en kveld, men vi kunne ikke se noe. Mest sannsynlig en elg.
For senty kvelden etter, hørte jeg det knakk i kvister igjen på baksiden av huset. Og der sto det jommen en stor, ung elg! Den var så fin! Vi måtte inn og hente barna som hadde lagt seg. Elgen var minst like nysgjerrig som oss, og kikket fælt. Den tuslet inn i skogen igjen, kom snart frem igjen for å kikke mer. Så krysset den veien bak noen trær og tittet frem igjen på forsiden av huset. Haha så søt og nysgjerrig. Den var stor, men hadde bare et lite gevir som ikke hadde forgrenet seg noe særlig enda.
Men nå har jo Stein og Bjørn, og tilogmed Tiril sovet på tunet i telt, og de overlevde, så da skal det nok gå greit tenker jeg...

ELG! Rett bak hytta! Skikkelig nysgjerrig var den.

FØR: Lille soverom

Nå koooooosær vi oss

Bildene Sier vel sitt, så tenker ikke skrive så mye mer.
Syns du det ser fristende ut å komme og hjelpe? Bare å si fra, så skal vi nok få til det!
Og dessuten så oppfører disse bildene seg så rart når jeg prøver å plassere de, så jeg gidder ikke fikle mer. Og det er forklaringen om du syns bildene er litt rotete plassert...

Mye fint gammelt skit på loftet!

Nå er det ryddet og fint før det rives!

Nå har det skjedd litt! Bilde fra lille soverom.

Fornøyd Millus i egen rottingsofa på godset sitt :)

Fjerning av tak/etasjeskiller

Dagens høydepunkt: Middag! Ekstra hyggelig med masse gjester :)

Ingenting er som et friskt bad etter endt økt!

Børstingmester!

Jeg er bare nødt til å skrive et innlegg til så jeg blir kvitt det merkelige bildet fra forrige innlegg... Camillasspytørker-fjes.
Jeg skjønner at dere har lurt fælt på hvordan det har gått på hytteturen til Dovrefjell. So here it comes!

Fredagen ble brukt til å organisere og pakke til den store gullmedaljen. Pakke for barna, pakke ut i bilen, pakke for meg selv, organisere barnevaktslogistikk...
Ja. Det gikk sørgelig fort å oppsummere, men det lå mye arbeid bak.

Er det noe jeg vektlegger i livet mitt, så er det å påpeke alt jeg gjør. Særlig når jeg syns jeg har gjort mye. Bare spør mannen min. En vanlig samtale i dette hjemmet kan forløpe seg slik: "Jeg har vaska klær i dag jeg. Ble 4 maskiner gitt! Tenkte jeg skulle ha ryddet i skapene, men fikk ikke tid. Men jeg tok ut av oppvaskmaskinen da! Også har jeg kjøpt nye sko til barna.
.....?
Det var faktisk litt slitsomt. Jeg syns jeg har vært ganske flink!"
" Ja, du er flink. Jeg har handlet og laget middag."
Ja, dere ser mønsteret. En ganske irriterende egenskap å ha...
Jeg leste et eller annet sted at det vanligste vi krangler om er hvem som er mest sliten. Kan relatere til det. Ganske teit egentlig. Men samtidig ikke. Det er jo hverdagen, med krevende jobber, unger og leilighet. Hårda bud, men kan ikke klage.
Begynte å lese en bok på hyttetur; Mengeles zoo av Gert Nygårdshaug. Begynte å lese på lørdag, og nå (tirsdag) er jeg nesten ferdig! Det har vel nesten aldri skjedd... at jeg har lest en bok så fort! Og den er ikke på 120 sider, den er på massevis av sider! (vent, må hente boka) Nesten 400! Nå er jeg på 282. Sier kanskje litt om hvor godt jeg har fått slappet av på hyttetur.
Veldig bra bok altså! Men den er litt ubehagelig også... Den handler om en gutt som vokser opp i jungelen i Latin-Amerika og som opplever den brutale undertrykkelsen av politi, soldater og gringos. Jeg er smertelig klar over at vi sitter på toppen av verden og mesker oss mens millioner av barn sulter og utnyttes. Alt for at vi skal få spise mer kjøtt, kjøpe billige klær osv... Hater systemet.
Nå deler jeg det med verden: Jeg er absolutt villig til å redusere vår standard for å fordele godene jevnere. Jeg ber om at jeg og familien får spise oss mette hver dag, at vi har rent vann, at vi har tilgang til skole og helsevesen, at vi har jobb og et hjem, men utover det (det var kanskje mer enn veldig mange har, men likevel, jeg kan ikke frivillig ofre mer enn det!?) så klarer vi oss fint uten stor TV, bil, stor leilighet, playstation, og overflodssamfunns-ting generelt. Vil gjerne ha strøm og innlagt vann også forresten.
Bare les boka dere.
Den er veldig bra! Blitt folkets favoritt, som dere ser!

Første kveld på hytta. Ganske koselig?

Så altså. Christian og jeg dro uten barn til hytta på Dovrefjell. Der ventet hans far og onkel på oss. De tok oss godt i mot med nydelig dekket bord fullt av snop og ymse øl. Det smakte altfor godt etter en lang dag med pakking og kjøring, så det ble kanskje litt mye. Tåler lite øl for tida. Etter passert 40 kanskje? Får fort hodepine og blir dårlig...og det trenger ikke være etter så mye.
Som dere skjønner så var jeg ganske fyllesyk når jeg våknet dagen etter... og det på selveste dagen for det årlige, tradisjonelle skirennet Børstingen!

Rester av løypa....

Ikke så høy i hatten her!

Det er grunnen til at barna ikke ble med.. Det innebærer ikke bare skigåing, men også snøballkasting, vedstabling, pilkast og en del drikking.
Rennet ble utsatt en time grunnet sjaber form på deltagerne, men litt over kl. to var vi klare! Ihvertfall klare-ish. Da hadde vi i forkant jobbet med å legge ut snø i en runde rundt hytta så vi hadde noe å gå på. Ble likevel en temmelig stusselig trasé... Jeg skulle åpne ballet, og gledet meg ikke nevneverdig til det for å være ærlig. Mitt mål var å fullføre uten å spy, noe jeg stilte meg sterkt tvilende til.
Hver deltager åpner sin runde med et egenkomponert kvad, før man skåler i et glass akevitt. Jeg er ikke videre imponert over egen kvad-prestasjon... ble mest fnising over hvor elendig det faktisk var.
Men så var jeg i gang!
Veldig lite deilig å drikke en pils så fort man kan, når man egentlig ikke er i stand til det. Men det gikk. Og jeg beholdt den! Begge gangene!
Og etter drøye 10 minutter var jeg ferdig! Da hadde jeg fornøyd fortært 3 akevitt og to pils, og formen var stigende!
Etter rennet dro vi på Hageseter for et herlig måltid og høytidelig premieutdeling, og til min store overraskelse så vant jeg!?

Mitt vinner-diplom!

Helt utrolig... jeg var ikke raskest (langt ifra), men treffsikkerheten på snøballkasting ga gode resultater. Så da fikk jeg et diplom som henger på veggen på hytta og medalje. En stor ære! Jeg er faktisk veldig stolt.

Nå er vi hjemme igjen. Barna har kost seg med mormor og bestemor, men gjensynsgleden var stor. Savner jo alltid disse barna... I dag tidlig følte jeg ekte lykke, da jeg tusla ned til Tirils seng og spurte om vi skulle lese sammen på senga. Vi satte oss til rette i senga, åpnet gardina så sola skinte på dyna og leste i hver vår bok.... Satt og reflekterte mer over hvor stor jenta mi har blitt, enn å lese i boka. Men det var så utrolig koselig. Har avtalt å gjøre det igjen i morgen :) Så nå må jeg legge meg!
Fortsatt god påske!

Hyttetur fra Helvete!

Neida mamma, det var ikke et helvete, men det gjorde overskriften litt mer fengende....

Så var hyttetur til Trysil vel overstått, og det ble en tur utenom det vanlige. Jeg nevnte i forrige innlegg at den ene av mine nevøer hadde spysjuken torsdag morgen. Vi er jo optimister (eller alt annet realister) og tenkte at det går sikkert bra!
Mamma, jeg og barna kom først til hytta. Etter å ha løpt jublende rundt i noen minutter (barna altså), følte Hjalmar seg uvel og la seg på sofaen mens jeg og Tiril pakket ut, og mamma prøvde og skjønne hvor på veien søstern hadde rotet seg bort...

Hurra for deg som tørker andres spy! 

Plutselig spyr vesle gullungen Espa-boller utover gulv og sofaputer!
Åh helvete! Verden raser i litt sammen.
Tenker; kanskje det er litt forsinket bilsyke?
Finner bøtte og papir og salmiakk og begynner på jobben som kom til å prege helga.
Eimen av sur mage ligger i lufta når søstern og gutta kommer litt etterpå. På en måte greit at Hjalmar ble syk før de kom, så slapp de å tenke at de smittet oss i alle fall.... Tror vi klarte å ta med smitte selv. For bilsyke var det ikke; Hjalmar holdt det gående hele natta. Kastet opp i senga i søvne og...
hurra...
G U D S K J E L O V var det vaskemaskin der. Den fikk kjørt seg for å si det sånn. Men dessverre var det bare en bøtte og et bad. Og vi var 9 personer.
Hjalmar var i grei form dagen etter og vi hadde en bra dag. Men på kvelden, gikk tre nevøer og søstern ned for telling og hadde en mindre hyggelig natt hvor alt som kunne spys i av boller og  poser ble tatt i bruk (kanskje jeg overdriver litt, men ikke mye!) Da var det søsterns bursdag, så vi klarte å ha hver vår tørke-spybursdag!
Jeg sov jeg, gudskjelov. Og følte meg litt som superwoman siden det virket som jeg var immun.

Så langt var 6 av 9 personer rammet. Bare mamma, Tiril og jeg som var gått fri.
Men hvor lenge var Eva i paradis? Ikke lenge. Søndag, avreisedag, starter med at Tiril kaster opp. Jeg kjenner på en økende uvelfølelse, men velger å overse det, og ønsker bare å komme hjem. Tiril tømmer det meste i magen før vi setter oss i bilen med poser og tørkepapir.
Det går over all forventning! Litt oppgulp i posene, men ingen dramatikk, og innen vi kommer til Oslo føler hun seg i fin form!
Hurra!
Gjensynsgleden med husets patriark er stor! Vi pakker ut med det samme, og når det er gjort, tillater jeg meg selv og falle sammen.
Bah... kvalm og kald og slapp og uvel, you know the feeling. Blir liggende på sofaen resten av dagen og kvelden og kaster opp jeg og. Samtidig som jeg får melding om at mamma også har gått ned for telling etter at hun kom hjem. Så da klarte vesle hr. magevirus å slå oss ut alle mann gitt!
Et studie i smittekjeden jeg skal med meg tilbake i undervisningen. Ikke så galt at det ikke er godt for noe. (mitt favorittordtak, som får meg gjennom mye motgang)
Men vi fikk gått litt på ski, og kost oss med  god mat (selv om vi helt klart spiste mindre enn beregnet..) og barna koste seg veldig sammen. En tur vi alle vil huske lenge.

Var plass til litt kosestund med spill innimellom magevrengingen

Fikk tilogmed gått på ski! Vi var jo heldige med været, tross alt!

Sjekk alle hyttene da!

De er vel ca 100 år siden jeg var i Trysil sist, men herregud så svært det er der! Det er jo som en by! Vi bodde i en leilighet i en firemannsbolig i utkanten av feltet. Men hyttene ligger jo omtrent oppå hverandre! Ikke helt min greie... Fint å være der for en helg, men å ha egen hytte der kunne jeg faktisk ikke ha tenkt meg. Så er jo vi ganske sære da. Vil lengst mulig unna folk. Hytta i Finnskogen er perfekt. Helt alene i skogen.
Og når man snakker om skogen og feltet... Jeg er ikke videre imponert over kreativiteten til Hedmarkingene når et kommer til stedsnavn! Mellom Trysil og Elverum kjører man stort sett gjennom skog. Og der så jeg skilt med fiffige navn som "Skogen" og "Feltet", og det fantastiske "Bergeberget".
Kløktige folk.

Vel, det var turen, kort oppsummert. Borte bra, men hjemme best.
Neste helg skal Christian og jeg en tur til Dovrefjell og gå det tradisjonsrike skirennet "Børstingen". Mulig det blir oppkast der og, men av en litt annen art. Hvis du er heldig skriver jeg en rapport om den turen også.
Nå må jeg gjøre nyttige ting.
Hadet!

Hva skal vi kalle feltet til venstre? Hva med Feltet? Og berget på høyre side da? Artige folk.

Merkedager

I dag har jeg bursdag.
Bah.... er ikke så stas lenger gitt! 43 år. Uvirkelig. Merkelig. Har jeg blitt det man kaller "godt voksen"? eller har jeg noen år igjen til det?
Dagen glir forbi i stillhet. Skal på hyttetur til Trysil med moder´n, kidsa, søstern og kidsa hennes. Christian må være igjen hjemme, helt alene. Stakkar...
Nei, æ´kke stakkra vettu! Han gleder seg som en unge tror jeg! Være helt alene en hel langhelg! Hallo!
Men nå har visst den ene kidden til søs fått spysjuke, så da får vi se hva som skjer...
Var litt feiring i morges da, med kaffe og sang og gaver på senga. Veldig koselig!
Chris og jeg feirer senere, skal i operaen og se Sleepless beauty. Blir bra! En skikkelig date 💞

I går var også en merkedag. I går var det akkurat ett år siden jeg tok mammografi og biopsi av kulen i brystet. Så nå er det ett år siden jeg hadde de verste 14 dagene i hele mitt liv! Godt med alt som er tilbakelagt... Da hadde jeg dødsangst gitt!
Godt det gikk bra. Når man tenker på det sånn, så er det kanskje ikke så verst å ha bursdag. Føler jeg har forandra meg litt i denne prosessen. Blitt litt treigere liksom. Var treig nok fra før, så hadde ikke akkurat behov for det.
Eller kanskje det er alderen? Men jeg tror det er medisinene. Tamoxifen.
Det er ikke så ille å gå på de som jeg fryktet, men de har jo noen bivirkninger. Har blitt svaaak. Det er skikkelig nedtur, for jeg har alltid vært sterk! Også kan jeg slite litt med å ta initiativ, og de kreative evnene er helt uttørka! Seriøst. Det føles som jeg har et vakuum i topplokket noen ganger! Det er jo i og for seg ikke noe nytt, men det føles mer plagsomt enn tidligere..

Var på kontroll for en liten stund siden. Alt vel. Tok tidenes mest smertefulle mammografi og måtte inn en gang til og ta mer bilder.
Da knakk Camilla.
Ble dritredd, selvom den snille damen i hvitt sa at "ikke vær redd om jeg må kalle deg inn igjen". Ble redd likevel jeg! Godt Chris var med, han har en fin skulder å hulke på. Det er i etterkant man merker at man nok har spent seg til en undersøkelse. Var fullstendig tappa for energi etterpå. Merkelig hvor sliten man blir av mentalt arbeid...
Snakket med kirurgen som sa alt var bra, men ville henvise meg til Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi.... Puppen er ikke så nydelig lenger, med andre ord. Så får vi se hva de kan gjøre. Skal dit i mai. Kun for vurdering, vel og merke. Vet ikke helt hva jeg syns om en ny operasjon... Vil og vil ikke på samme tid. Hmm, får ta en dag om gangen og høre hva de sier i første omgang.

Herregud, så kjedelig jeg skriver! Et bevis på at hjernen min har blitt lett bedøva.
Jeg må trene da.
Tamoxifenen gjør ikke underverker for muskulaturen, og hvis det ikke skjer noe revolusjonerende (hvordan skrives det da??) innen forskningen i løpet av de neste åra, så skal jeg begynne på en annen gøyal medisin som kan gi benskjørhet.
Jippi.
Så trening er lurt.
Har vært på en joggetur faktisk. Jeg holdt på å dø. Jogget med moren til en venninne av Tiril. Nesten 6 km jogget vi! Eller, jeg måtte gå litt og da... Shit, så tungt det var!
Også har jeg begynt å mammadanse :)
Det er morsomt. Vært der 3 ganger, og begynner å bli litt mindre Mr. Bean på dansegulvet nå. Vi danser etter flere koreografier, veldig veldig gøy! Det er ikke superavansert, men avansert nok, for å si det sånn. Svetter og ler og har duste "konse-uttrykk", og alle er damer i 40-åra på Torshov. Endelig er jeg med i en danse-trupp! Det har jeg drømt om lenge! Digg følelse. Men det er trening bare en gang i uka. Skulle ønske det var mer... så slapp jeg å gjøre noe annet.

Anyways... det er drittvær ute. Har tydeligvis ikke vært særlig snill i år.. iskaldt regn.  Grøss!
Har muligens vært litt plagsom for mine omgivelser med merkbare humørsvingninger... Igjen; jeg skylder på medisinene. Noen fordeler skal man ha av å gå på de! Som Chris sa: de er mitt green card de neste åra. "Kan´ke noe for at jeg er dust, det er medisinene som fucker opp hormonene mine!" Stakkars Christian....
Men nå må jeg sette i gang med noe av det jeg misliker mest på denne jord: pakke.
Sikkert derfor jeg endelig fikk blogget, for å utsette det.