Helgesysler..

Livet med barn er ikke kjedelig. De klarer å holde deg i aktivitet hver eneste dag gitt! Bare de siste dagene så kan vi notere ned: karneval i barnehagen på fredag, tur på zoologisk hage lørdag - med et heidundranes tryn, og aking og omgangssjuke på søndag. Og enda mer omgangssjuke mandag, samt feber også. Og en del turer ned i vaskekjeller'n.
Hmmmm...
Men de søte da. Og uberegnelige. Jeg var så stolt, for jeg hadde sydd et Pippi-kostyme til Tiril til karnevalet. Men når dagen endelig kommer (og mor gleder seg nok mest til å finne fram kostymet), så vil ikke lille Pippi'n min ha på Pippi-forklekjolen...
HÆ?
Men det hjelper å furte... Fikk vilja mi til slutt!
Men så fikk lillebror på seg tigerkostymet sitt, og da ville jo Pippi være tiger istedenfor!
Da funka det med omvendt psykologi; "Ja, men da bytter vi bare da, så blir du tiger, og Hjalmar Pippi!" Niks! Det var ikke greit! Så da så.
Vi kom oss avgårde til slutt. Se så fine de er da!

Rampe-Pippi!

Herr Nilsson er med i et kjede rundt halsen :)

Lørdag var det full guffe på Zoologisk museum, som sagt. Tiril klatrer på alt hun kommer over, og står gjerne og gynger på ting, så da går det jo som det må gå. Hun tryna. Tror det virkelig gjorde vondt denne gangen. Og resultatet ble et par nye sår i ansiktet... Som dere kan beundre her.

Bildet er tatt søndag, rett etter aking og første spyrunde. Besøket vårt er en venninne fra babysvømming, og vi krysser fingrene for at ikke de blir syke også...

Og i dag... i dag har det bare vært spytørking og kosing med ei sliten liten tulle som hver gang mor kommer med spybøtta, griner ut "Jeg vil ikke!" Stakkars. Skjønner henne godt. Finnes ikke noe verre enn å spy. Så nå lever vi i spenning for å se om hun gir stafettpinnen videre...

Slik går nu dagan.
Vi spicer de litt opp med krangling med NAV, som tøyser fælt med permisjonspengene våre. Også bruker man litt energi på å finne ut om man skal ta noe videre utdanning, og om man skal flytte eller bli i byen. Vi kjeder oss ikke.
Så nå tror jeg at jeg føyer meg til forslaget til min kjære som nettopp sa (mens han hang opp de siste klærne fra vaska): "Sånne slitne småbarnsforeldre som oss, kan vel unne seg litt kos med vin og ost innimellom?"
Ja, det syns jeg absolutt!
Tror faktisk det er høyst nødvendig og påkrevd!
Hadet så lenge.
(skal prøve å skrive om noe annet enn unger neste gang)

Oh jubel og glede!

I går så jeg og min kjære på et opptak av av Michael McIntyres Christmas Charity Show, og vi lo så vi grein! Vi har sett sett han flere ganger før, og han er utrolig festlig! Tar all mulig hverdagsproblematikk spot on! Den beste humoren er jo ofte den man kjenner seg igjen i, syns jeg. Derfor MÅ jeg dele et klipp av showet med dere.
Det handler om livet med og uten barn. Hysterisk morsomt for oss med to små, vet ikke om det er like morsomt for dere uten barn...? Ikke vær redd for å si din mening!
Klikk på linken!! (Dere MÅ!!)

Åååh det er så deilig å le så man griner...
For det er virkelig slik det er. Særlig det med å gå ut av huset... De enkleste ting blir til store prosjekter... Jaja. Så vet vi å sette mer pris på egentid.
Forhåpentligvis.

En annen gladmelding i dagens innlegg, er DETTE
Og det som er så bra med det, er nemlig der det står at førsteutgavene av platene er svært ettertraktet, og man gladelig har  bladd opp med et firesifret beløp for disse.
For HAHA!

JEG HAR DE JO!
Jeg kan jo stolt proklamere at jeg er en ekte, god, gammal Jokke-fan. Jeg "var med" helt fra begynnelsen. Husker at jeg som fjortis var på gratiskonsert i Spikersuppa med Jokke og DeLillos. Jeg har vært på utallige rølpekonserter på bl.a. Rockefeller og hvor enn de måtte spille.
Og jeg gråt og var ordentlig lei meg da Joachim Nielsen døde. Ikke bare var det trist - med død og alt det der - men jeg gråt nok også fordi en epoke var over. De endeløse fyllefestene med allsang for å hjelpe frontfiguren å komme gjennom teksten...
Those were the days.
Fant dette klippet, som minner om konserten i Spikersuppa. Skikkelig gammalt og skurrete :)

Jeg har jo ikke tenkt å selge disse vinylplatene, og hadde jeg gjort det, så snakker vi vel ikke om et lifechanging beløp her. Men det er så himla gøy å lese at de er ettertraktet og selges i høy prisklasse! Fordi. Jeg husker så godt at jeg fikk nyss om at disse platene kom til å stige i verdi, da det var så få i salg. Så jeg pløyde meg faktisk gjennom Oslos platesjapper for å finne dem.
Det var ikke lett! Men jeg fant de. Jeg var vel 16-17 år tenker jeg.
Så har jeg bare hatt de. Vet ikke om jeg noengang har spilt de engang!? Har jo ikke platespiller... De har prydet hylla og vært mitt hemmelige lille investeringsprosjekt.

Håpet jeg...
Og nå fikk jeg bekreftet at jeg hadde rett! HURRA! Det var jo litt morsomt da. For meg.
Jeg er stolt.
Hihi :)
Lurer på hvor mye de er verdt jeg....

Pappa Macahan

Jeg har nå fått innvilget å publisere et bilde av selveste Pappa, for å vise hvor lik han er Zeb Macahan. Bildet av'n far er vel ca 27 år gammelt. Ikke rart jeg ble litt forvirra! Burde kanskje kikke litt nærmere på det familietreet, vi har jo noe slekt i Amerika...

Pappa

Zeb

Jeg skal ikke dvele mer ved dette, men da fikk jeg ihvertfall vist dere hva jeg prøvde å fortelle om i forrige innlegg.
Men er dere ikke enige i at de er like da? Håret, barten, nesa, blikket.. alt!

Barndomshelter.

Jeg har tidligere nevnt en barndoms favorittserie som igjen ruller over skjermen i ny drakt: "V".
Men det er flere. Jeg så tilfeldig at denne nye kanalen Canal9, tror jeg, sendte serien "How the West was won" på formiddagen.
Oh lykke!
Intet var mer beroligende enn å sette seg ned med frokost og kaffekoppen og få med seg Zeb Macahans siste heltedåder, etter at Tiril var levert i barnehagen og Hjalmar slumret seg inn i lur nr 1.
Det var tider det...
Jeg elsket denne serien da jeg var liten! Den ultimate tøffingen Zeb Macahan var jo så lik pappa! Helt utrolig! Han var så lik, at jeg trodde nesten det var pappa som rei rundt og banka alle bad guysa!
Jeg vet ikke om pappa er så keen på at jeg legger ut bilde av han, men her har dere et bilde av Zeb, og det er jo praktisk talt som å se pappa.

Tøff assa!

Nemlig.
Også se her:

Han var så tøff, for han var venn med alle indianerne. Han har jo til og med fått jakka til en indianer (tror jeg)! Og han kunne indianerspråk... Han gjorde alltid rett han! Fikk til alt!
Også så rettferdig... "sukk"

Til dere stakkarer som ikke fikk med dere denne serien, her er en liten smakebit:

Også må jeg dele med dere sekvensen når Jessie Macahan treffer en indianer... for jeg var nemlig Jessie i mitt hode, og jeg var hodestups forelsket i denne indianeren!!
Litt rart å se det igjen, for jeg føler ingenting for han lenger... Kanskje like greit.

Rett og slett en fantastisk gjeng dette!

The Macahans

Når jeg først er inne på min barndoms forelskelser, så kommer jeg jo ikke unna Elliot i E.T.!
Oh my God... Jeg hadde ikke mange plakater av helter på veggen på pikerommet, men Elliot hadde jeg. Rett ved hodeputa, så jeg kunne kysse han god natt hver kveld. Når jeg ser bilde av han nå, så skjønner jeg jo at dette var lenge, lenge siden...

"E.T. phone home!"

Hihi :)

Til slutt vil jeg ta med selveste Karate kid, Ralph Macchio. Va'kke dum han heller for ei lita snuppe på vei inn i tenårene!

Vel, det var det jeg syns da. Ting forandrer seg. Slik er han i dag:

Ikke helt my cup of tea.
Har jo funnet drømmemannen jeg. Men han er så kjip og vil ikke at jeg skal publisere bilde av han. Selvom han er verdens kjekkeste! Så sær... men men. Jeg liker'n forde.
;)

Jula oppsummert på ett minutt.

2012 allerede.
Barna mine er født i 2009 og 2010, merkelig. Er det lenge siden? Ikke egentlig. Samtidig så husker jeg ikke hvordan livet var før barn. Jaja.
Jul, romjul og nyttårsfeiring har gått rolig for seg her til gards. Vi har vært hjemme og hatt kvalitetstid sammen.
Lille juleaften pyntet vi treet:

Tiril syns det var mest praktisk å samle alle kulene på ett sted.

Vi har spist deilig lutefisk (ikke på selveste juleaften. Da er det selvsagt ribbe!)

Barna koste seg som seg hør og bør med gaveåpning på juleaften.

Og noen spiste fornøyd på andres gaver!


Storesøster har blitt en ivrig "perler":

Og vi har lært at vår datter gjør alt systematisk og at hun er en perfeksjonist til fingerspissene!

Vår lille sønn er derimot litt mer....uvøren..

"Hva sa du?! Har jeg matrester mellom tenna!? Åh herreguuuud!!"

Han insisterer på å spise selv. Så da så.
Det hadde vært fint å ha en liten hund, har jeg konkludert med. En som ivrer etter å "støvsuge" rundt barnas foringsplass... Men, føler ikke at jeg har behov for å fikse bæsjen til flere i husholdningen nå.

Etter at poden har marinert seg i tomatsaus, er det kjekt med et bad:

Så rene og pene!

Og så kom det jommen litt snø!!

Tirils første skitur!

Dette var kjapt oppsummert vår jul, mer eller mindre...
Hverdagen har nå innhentet oss. Jula er kastet ut,  begge foreldre er tilbake i jobb, og begge barna er i barnehage. Det er vel sånn det skal være. Ett år til neste gang.

Godt nytt år folkens!!

Julebord!

Hurra, jeg har vært på julebord!
Det var faktisk hjemme hos meg selv, med barselgruppa. Vi ble enige om tapas, gjerne med en julevri. Og siden vi ikke helt klarte å informere hverandre om hva vi skulle ta med, så ble det iallefall nok mat! Check it out!

Juleskinke, rakfisk, ribbe, poteter, salat, oster, kyllingspyd, masse forskjellig lefseruller, brød, oliven, aioli og parmaruller med chevre. Namnam!
Og sjekk hva jeg fikk i vertinnegave!!

Et hjemmelaget pepperkakehus!! Helt utrolig fantastisk :)
Tusen takk til Siv som er ei utrolig vidunderwoman!
SÅ i dag ble jeg inspirert til endelig å ha litt juleverksted med Tiril. Vi har jo samlet på tomme doruller i en stund nå, for å lage dorullnisser...
Vel, jeg lagde en nissemann og nissekone. Er rett og slett litt stolt over resultatet! Det er de fineste jeg har laget noengang! Men så var jeg kanskje 8 år eller noe sist jeg lagde det...

Tiril var mest opptatt av å klippe i alt hun kom over, og gni glitter inn i bordet, og dyppe malingspenselen i gløggen og drikke av malingsvannet... Men vi koste oss masse!

Mor og datters juleverksted

Også har jeg vært flink og sydd to juleputetrekk til sofaputene. Ble ganske fornøyd med det og faktisk! Pluss at jeg har ambisjoner om å sy et trekk av et fotoprint av en hjort. Eller et reinsdyr.. litt Rudolf.. litt jul det og. Men samboer'n er visst ikke så begeistret for puter med bilder av"ting" på... Men han godtar det, så lenge vi ikke har puta i senga.
Skal vel være glad til for at det eneste ansiktet han vil se i senga, er mitt trøtte tryne...

Så julen 2011 er i gang! Slett ikke verst. :)
Nyt resten av helgen!

En liten fortelling om levering i barnehagen

Jeg har sett lyset. Jeg har lært meg å ta i bruk en oppfinnelse som har revolusjonert min hverdag!
Brodder!!
I love them.
De hever meg over de andre stakkarene uten brodder. Der de klorer seg fast til det de finner, og oppfører seg som Bambi på isen, strener jeg som en superhelt forbi! Når de måpende ser på meg, fulle av beundring, letter jeg litt på den ene foten og viser stolt fram Broddene. Samtidig som jeg smiler klokt og sier "brodder!"
Noen er frekke og begynner å snakke om alderdom, men det blåser jeg bare av. For jeg går, og de står! HAHA! Jeg vinner!
Mens andre ser på meg som en stor inspirasjonskilde og sier henrykt "Det må jeg skaffe meg!! Det er GENIALT!!"
I know....
Må innrømme at de egentlig ikke er mine. Fikk låne de av en venninne da jeg var gravid for å komme meg opp bakken til barnehagen. Det er rene "Mördarbakken". Bratt og isete og jævlig.
Og dytte en søskenvogn med barn opp der, på isen, uten brodder...sier seg selv at ville ALDRI ha gått.
Noe som leder meg over til mer genialitet fra undertegnede; vi har skivebremser på vogna vår, og håndbrems. Men vaieren var fallt ut av festet, så bremsene virket ikke.
Det er jo ikke noe problem når man går oppover, men da jeg skulle ned igjen - og dette var før jeg begynte med broddene - og Hjalmar satt i vogna, føltes det veldig ut som et kamikaze-prosjekt å sette utforMini-Korketekker'n.
Nød lærer naken kvinne å spinne, så da klødde jeg meg litt i hodet (ikke mye) og rett og slett fiksa bremsene! Må innrømme at jeg skvatt litt da jeg merket at de faktisk virket etter at jeg hadde tuklet med de. Så da kom vi vel hjem den dagen og!

Nå er begge gullungene i barnehagen. Endelig! Hjalmar begynte i forrige uke, men ble selvsagt syk etter 3 innkjøringsdager, men nå er han back in business for fullt!
Og mor er hjemme. Og blogger og gjør det som faller henne inn. Hihi.
Har masse å gjøre da! Har ikke begynt på julegavene enda.
Har masse jeg vil lage, og så må kjelleren ryddes (det evige prosjektet), bilder sorteres, hus vaskes... Bli'kke kjedelig.

I går var det St.Lucia og jeg fikk en forsmak på morgninger med deadline.
Stress!!
Barna skulle i være i barnehagen kl 08, og Luciatoget skulle gå kl 0815. Vi våknet kl 07 (selvsagt... nesten ny sove-lenge-rekord) og derfra ble det bare stressstressstress med frokost, kle på, bæsjebleier, matpakker, finne hvite trøyer... Stappe hylende unger i vogna mens mor prøver å roe ned blodtrykket med å synge Luciasangen... Glemmer sekkene, henter sekkene, finner ut at jeg må ha regntrekk, henter det, så stresse opp den tidligere nevnte bakken til barnehagen. (Gudskjelov hadde jeg på brodder)
Alle velorganiserte foreldre står ute og venter på sine håpefulle, mens jeg haster forbi. Idet jeg kommer til døra, kommer alle syngende ut, med lys og glitter og full pakke.
Pulsen min løper avgårde i 150 tipper jeg.
Tiril ut av vogna, hjalmar får bare sitte der og glo. Trenger meg fram i toget og finner Tirils avdeling, dumper henne der og presser meg fram til vogna igjen - til en måpende Hjalmar.
Faen! Den hvite trøya! Finner den fram og trykke den ned over Tiril i det hun passerer oss, samtidig som jeg knytter på litt glitter.
Sånn!
Jeg klarte det! (for å sitere Tiril som begeistret roper det hver gang hun gjør noe selv)

Her er beviset:

Så var det inn å varme seg litt med gløgg og lussekatter:

Og det var det.