Børstingmester!

Jeg er bare nødt til å skrive et innlegg til så jeg blir kvitt det merkelige bildet fra forrige innlegg... Camillasspytørker-fjes.
Jeg skjønner at dere har lurt fælt på hvordan det har gått på hytteturen til Dovrefjell. So here it comes!

Fredagen ble brukt til å organisere og pakke til den store gullmedaljen. Pakke for barna, pakke ut i bilen, pakke for meg selv, organisere barnevaktslogistikk...
Ja. Det gikk sørgelig fort å oppsummere, men det lå mye arbeid bak.

Er det noe jeg vektlegger i livet mitt, så er det å påpeke alt jeg gjør. Særlig når jeg syns jeg har gjort mye. Bare spør mannen min. En vanlig samtale i dette hjemmet kan forløpe seg slik: "Jeg har vaska klær i dag jeg. Ble 4 maskiner gitt! Tenkte jeg skulle ha ryddet i skapene, men fikk ikke tid. Men jeg tok ut av oppvaskmaskinen da! Også har jeg kjøpt nye sko til barna.
.....?
Det var faktisk litt slitsomt. Jeg syns jeg har vært ganske flink!"
" Ja, du er flink. Jeg har handlet og laget middag."
Ja, dere ser mønsteret. En ganske irriterende egenskap å ha...
Jeg leste et eller annet sted at det vanligste vi krangler om er hvem som er mest sliten. Kan relatere til det. Ganske teit egentlig. Men samtidig ikke. Det er jo hverdagen, med krevende jobber, unger og leilighet. Hårda bud, men kan ikke klage.
Begynte å lese en bok på hyttetur; Mengeles zoo av Gert Nygårdshaug. Begynte å lese på lørdag, og nå (tirsdag) er jeg nesten ferdig! Det har vel nesten aldri skjedd... at jeg har lest en bok så fort! Og den er ikke på 120 sider, den er på massevis av sider! (vent, må hente boka) Nesten 400! Nå er jeg på 282. Sier kanskje litt om hvor godt jeg har fått slappet av på hyttetur.
Veldig bra bok altså! Men den er litt ubehagelig også... Den handler om en gutt som vokser opp i jungelen i Latin-Amerika og som opplever den brutale undertrykkelsen av politi, soldater og gringos. Jeg er smertelig klar over at vi sitter på toppen av verden og mesker oss mens millioner av barn sulter og utnyttes. Alt for at vi skal få spise mer kjøtt, kjøpe billige klær osv... Hater systemet.
Nå deler jeg det med verden: Jeg er absolutt villig til å redusere vår standard for å fordele godene jevnere. Jeg ber om at jeg og familien får spise oss mette hver dag, at vi har rent vann, at vi har tilgang til skole og helsevesen, at vi har jobb og et hjem, men utover det (det var kanskje mer enn veldig mange har, men likevel, jeg kan ikke frivillig ofre mer enn det!?) så klarer vi oss fint uten stor TV, bil, stor leilighet, playstation, og overflodssamfunns-ting generelt. Vil gjerne ha strøm og innlagt vann også forresten.
Bare les boka dere.
Den er veldig bra! Blitt folkets favoritt, som dere ser!

Første kveld på hytta. Ganske koselig?

Så altså. Christian og jeg dro uten barn til hytta på Dovrefjell. Der ventet hans far og onkel på oss. De tok oss godt i mot med nydelig dekket bord fullt av snop og ymse øl. Det smakte altfor godt etter en lang dag med pakking og kjøring, så det ble kanskje litt mye. Tåler lite øl for tida. Etter passert 40 kanskje? Får fort hodepine og blir dårlig...og det trenger ikke være etter så mye.
Som dere skjønner så var jeg ganske fyllesyk når jeg våknet dagen etter... og det på selveste dagen for det årlige, tradisjonelle skirennet Børstingen!

Rester av løypa....

Ikke så høy i hatten her!

Det er grunnen til at barna ikke ble med.. Det innebærer ikke bare skigåing, men også snøballkasting, vedstabling, pilkast og en del drikking.
Rennet ble utsatt en time grunnet sjaber form på deltagerne, men litt over kl. to var vi klare! Ihvertfall klare-ish. Da hadde vi i forkant jobbet med å legge ut snø i en runde rundt hytta så vi hadde noe å gå på. Ble likevel en temmelig stusselig trasé... Jeg skulle åpne ballet, og gledet meg ikke nevneverdig til det for å være ærlig. Mitt mål var å fullføre uten å spy, noe jeg stilte meg sterkt tvilende til.
Hver deltager åpner sin runde med et egenkomponert kvad, før man skåler i et glass akevitt. Jeg er ikke videre imponert over egen kvad-prestasjon... ble mest fnising over hvor elendig det faktisk var.
Men så var jeg i gang!
Veldig lite deilig å drikke en pils så fort man kan, når man egentlig ikke er i stand til det. Men det gikk. Og jeg beholdt den! Begge gangene!
Og etter drøye 10 minutter var jeg ferdig! Da hadde jeg fornøyd fortært 3 akevitt og to pils, og formen var stigende!
Etter rennet dro vi på Hageseter for et herlig måltid og høytidelig premieutdeling, og til min store overraskelse så vant jeg!?

Mitt vinner-diplom!

Helt utrolig... jeg var ikke raskest (langt ifra), men treffsikkerheten på snøballkasting ga gode resultater. Så da fikk jeg et diplom som henger på veggen på hytta og medalje. En stor ære! Jeg er faktisk veldig stolt.

Nå er vi hjemme igjen. Barna har kost seg med mormor og bestemor, men gjensynsgleden var stor. Savner jo alltid disse barna... I dag tidlig følte jeg ekte lykke, da jeg tusla ned til Tirils seng og spurte om vi skulle lese sammen på senga. Vi satte oss til rette i senga, åpnet gardina så sola skinte på dyna og leste i hver vår bok.... Satt og reflekterte mer over hvor stor jenta mi har blitt, enn å lese i boka. Men det var så utrolig koselig. Har avtalt å gjøre det igjen i morgen :) Så nå må jeg legge meg!
Fortsatt god påske!

Hyttetur fra Helvete!

Neida mamma, det var ikke et helvete, men det gjorde overskriften litt mer fengende....

Så var hyttetur til Trysil vel overstått, og det ble en tur utenom det vanlige. Jeg nevnte i forrige innlegg at den ene av mine nevøer hadde spysjuken torsdag morgen. Vi er jo optimister (eller alt annet realister) og tenkte at det går sikkert bra!
Mamma, jeg og barna kom først til hytta. Etter å ha løpt jublende rundt i noen minutter (barna altså), følte Hjalmar seg uvel og la seg på sofaen mens jeg og Tiril pakket ut, og mamma prøvde og skjønne hvor på veien søstern hadde rotet seg bort...

Hurra for deg som tørker andres spy! 

Plutselig spyr vesle gullungen Espa-boller utover gulv og sofaputer!
Åh helvete! Verden raser i litt sammen.
Tenker; kanskje det er litt forsinket bilsyke?
Finner bøtte og papir og salmiakk og begynner på jobben som kom til å prege helga.
Eimen av sur mage ligger i lufta når søstern og gutta kommer litt etterpå. På en måte greit at Hjalmar ble syk før de kom, så slapp de å tenke at de smittet oss i alle fall.... Tror vi klarte å ta med smitte selv. For bilsyke var det ikke; Hjalmar holdt det gående hele natta. Kastet opp i senga i søvne og...
hurra...
G U D S K J E L O V var det vaskemaskin der. Den fikk kjørt seg for å si det sånn. Men dessverre var det bare en bøtte og et bad. Og vi var 9 personer.
Hjalmar var i grei form dagen etter og vi hadde en bra dag. Men på kvelden, gikk tre nevøer og søstern ned for telling og hadde en mindre hyggelig natt hvor alt som kunne spys i av boller og  poser ble tatt i bruk (kanskje jeg overdriver litt, men ikke mye!) Da var det søsterns bursdag, så vi klarte å ha hver vår tørke-spybursdag!
Jeg sov jeg, gudskjelov. Og følte meg litt som superwoman siden det virket som jeg var immun.

Så langt var 6 av 9 personer rammet. Bare mamma, Tiril og jeg som var gått fri.
Men hvor lenge var Eva i paradis? Ikke lenge. Søndag, avreisedag, starter med at Tiril kaster opp. Jeg kjenner på en økende uvelfølelse, men velger å overse det, og ønsker bare å komme hjem. Tiril tømmer det meste i magen før vi setter oss i bilen med poser og tørkepapir.
Det går over all forventning! Litt oppgulp i posene, men ingen dramatikk, og innen vi kommer til Oslo føler hun seg i fin form!
Hurra!
Gjensynsgleden med husets patriark er stor! Vi pakker ut med det samme, og når det er gjort, tillater jeg meg selv og falle sammen.
Bah... kvalm og kald og slapp og uvel, you know the feeling. Blir liggende på sofaen resten av dagen og kvelden og kaster opp jeg og. Samtidig som jeg får melding om at mamma også har gått ned for telling etter at hun kom hjem. Så da klarte vesle hr. magevirus å slå oss ut alle mann gitt!
Et studie i smittekjeden jeg skal med meg tilbake i undervisningen. Ikke så galt at det ikke er godt for noe. (mitt favorittordtak, som får meg gjennom mye motgang)
Men vi fikk gått litt på ski, og kost oss med  god mat (selv om vi helt klart spiste mindre enn beregnet..) og barna koste seg veldig sammen. En tur vi alle vil huske lenge.

Var plass til litt kosestund med spill innimellom magevrengingen

Fikk tilogmed gått på ski! Vi var jo heldige med været, tross alt!

Sjekk alle hyttene da!

De er vel ca 100 år siden jeg var i Trysil sist, men herregud så svært det er der! Det er jo som en by! Vi bodde i en leilighet i en firemannsbolig i utkanten av feltet. Men hyttene ligger jo omtrent oppå hverandre! Ikke helt min greie... Fint å være der for en helg, men å ha egen hytte der kunne jeg faktisk ikke ha tenkt meg. Så er jo vi ganske sære da. Vil lengst mulig unna folk. Hytta i Finnskogen er perfekt. Helt alene i skogen.
Og når man snakker om skogen og feltet... Jeg er ikke videre imponert over kreativiteten til Hedmarkingene når et kommer til stedsnavn! Mellom Trysil og Elverum kjører man stort sett gjennom skog. Og der så jeg skilt med fiffige navn som "Skogen" og "Feltet", og det fantastiske "Bergeberget".
Kløktige folk.

Vel, det var turen, kort oppsummert. Borte bra, men hjemme best.
Neste helg skal Christian og jeg en tur til Dovrefjell og gå det tradisjonsrike skirennet "Børstingen". Mulig det blir oppkast der og, men av en litt annen art. Hvis du er heldig skriver jeg en rapport om den turen også.
Nå må jeg gjøre nyttige ting.
Hadet!

Hva skal vi kalle feltet til venstre? Hva med Feltet? Og berget på høyre side da? Artige folk.

Merkedager

I dag har jeg bursdag.
Bah.... er ikke så stas lenger gitt! 43 år. Uvirkelig. Merkelig. Har jeg blitt det man kaller "godt voksen"? eller har jeg noen år igjen til det?
Dagen glir forbi i stillhet. Skal på hyttetur til Trysil med moder´n, kidsa, søstern og kidsa hennes. Christian må være igjen hjemme, helt alene. Stakkar...
Nei, æ´kke stakkra vettu! Han gleder seg som en unge tror jeg! Være helt alene en hel langhelg! Hallo!
Men nå har visst den ene kidden til søs fått spysjuke, så da får vi se hva som skjer...
Var litt feiring i morges da, med kaffe og sang og gaver på senga. Veldig koselig!
Chris og jeg feirer senere, skal i operaen og se Sleepless beauty. Blir bra! En skikkelig date 💞

I går var også en merkedag. I går var det akkurat ett år siden jeg tok mammografi og biopsi av kulen i brystet. Så nå er det ett år siden jeg hadde de verste 14 dagene i hele mitt liv! Godt med alt som er tilbakelagt... Da hadde jeg dødsangst gitt!
Godt det gikk bra. Når man tenker på det sånn, så er det kanskje ikke så verst å ha bursdag. Føler jeg har forandra meg litt i denne prosessen. Blitt litt treigere liksom. Var treig nok fra før, så hadde ikke akkurat behov for det.
Eller kanskje det er alderen? Men jeg tror det er medisinene. Tamoxifen.
Det er ikke så ille å gå på de som jeg fryktet, men de har jo noen bivirkninger. Har blitt svaaak. Det er skikkelig nedtur, for jeg har alltid vært sterk! Også kan jeg slite litt med å ta initiativ, og de kreative evnene er helt uttørka! Seriøst. Det føles som jeg har et vakuum i topplokket noen ganger! Det er jo i og for seg ikke noe nytt, men det føles mer plagsomt enn tidligere..

Var på kontroll for en liten stund siden. Alt vel. Tok tidenes mest smertefulle mammografi og måtte inn en gang til og ta mer bilder.
Da knakk Camilla.
Ble dritredd, selvom den snille damen i hvitt sa at "ikke vær redd om jeg må kalle deg inn igjen". Ble redd likevel jeg! Godt Chris var med, han har en fin skulder å hulke på. Det er i etterkant man merker at man nok har spent seg til en undersøkelse. Var fullstendig tappa for energi etterpå. Merkelig hvor sliten man blir av mentalt arbeid...
Snakket med kirurgen som sa alt var bra, men ville henvise meg til Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi.... Puppen er ikke så nydelig lenger, med andre ord. Så får vi se hva de kan gjøre. Skal dit i mai. Kun for vurdering, vel og merke. Vet ikke helt hva jeg syns om en ny operasjon... Vil og vil ikke på samme tid. Hmm, får ta en dag om gangen og høre hva de sier i første omgang.

Herregud, så kjedelig jeg skriver! Et bevis på at hjernen min har blitt lett bedøva.
Jeg må trene da.
Tamoxifenen gjør ikke underverker for muskulaturen, og hvis det ikke skjer noe revolusjonerende (hvordan skrives det da??) innen forskningen i løpet av de neste åra, så skal jeg begynne på en annen gøyal medisin som kan gi benskjørhet.
Jippi.
Så trening er lurt.
Har vært på en joggetur faktisk. Jeg holdt på å dø. Jogget med moren til en venninne av Tiril. Nesten 6 km jogget vi! Eller, jeg måtte gå litt og da... Shit, så tungt det var!
Også har jeg begynt å mammadanse :)
Det er morsomt. Vært der 3 ganger, og begynner å bli litt mindre Mr. Bean på dansegulvet nå. Vi danser etter flere koreografier, veldig veldig gøy! Det er ikke superavansert, men avansert nok, for å si det sånn. Svetter og ler og har duste "konse-uttrykk", og alle er damer i 40-åra på Torshov. Endelig er jeg med i en danse-trupp! Det har jeg drømt om lenge! Digg følelse. Men det er trening bare en gang i uka. Skulle ønske det var mer... så slapp jeg å gjøre noe annet.

Anyways... det er drittvær ute. Har tydeligvis ikke vært særlig snill i år.. iskaldt regn.  Grøss!
Har muligens vært litt plagsom for mine omgivelser med merkbare humørsvingninger... Igjen; jeg skylder på medisinene. Noen fordeler skal man ha av å gå på de! Som Chris sa: de er mitt green card de neste åra. "Kan´ke noe for at jeg er dust, det er medisinene som fucker opp hormonene mine!" Stakkars Christian....
Men nå må jeg sette i gang med noe av det jeg misliker mest på denne jord: pakke.
Sikkert derfor jeg endelig fikk blogget, for å utsette det.

Prosjekt Hyttaheim!

Det ble litt stille og rolig i sommer, på grunn av behandling og alt det der, så da kjøpte vi oss like godt et prosjekt vi! Midlertidig kalt "Prosjekt Hyttaheim".
Altså, vi har i grunn sett etter en hytte i lang tid, men når man vil ha strøm, vann, kunne kjøre fram til hytta, ikke lenger enn to timers kjøring fra Oslo, et fint tun og ikke koste mer enn 500 000,- ... ja, da sier det seg sjøl at man må lete litt.
Men så jaggu!
Vi dro på visning til et sted som så litt shabby ut, med skrot og hundegård og et stygt tilbygg. Hadde ingen høye forventinger, men da vi gikk ut av bilen ruslet rundt på tunet, så vi på hverandre og ble litt sånn.... jamen... dette var jo i grunn ganske fint? Syns du og?
Og jommen var vi enige.

Hmmmm.... her var det fint!

For å gjøre en lang historie kort: Vi måtte gjennom en nervepirrende budrunde, men sto til slutt igjen som stolte torp-eiere for den nette sum av 300 000,-!

Ganske deilig følelse å endelig skaffe seg noe man har drømt om lenge, og nesten trodd at ikke ville bli noe av... Og litt skummelt. Det er MYE jobb for å få det slik vi vil ha det.
Taket må byttes, og kanskje vi skal finne en eller annen løsning så utformingen av huset blir litt finere og mer helhetlig? Tilbygget er omtrent bare klæsja på....

Ikke kjempestilig frontparti.... Men barna koser seg!

Og som dere ser, har vi til og med parabolantenne! Det som er en god bonus, er at vi faktisk har 4G-dekning. Og det er ikke så verst! Hytta ligger langt inn i tjukkeste Finnskogen, og på vei dit hadde vi lenge null dekning. Fikk ikke ringt engang!
Men vårt lille paradis åpenbarer seg oppe på en høyde, og DER er det dekning! Vi har til og med utsikt!

Blåne på blåne så langt øyet kan se.... 

På bildet kan mobil-antenna skimtes på venstre ås-topp. Er det ikke vakkert?
Helt topp og ligge litt høyt, men det betyr også at vi må forsere noen temmelig bratte bakker for å komme opp til til hytta. Kan bli spennende vinterstid....
Nå tenker sikkert du at: "Eh, hallo! Sikker på at veien i det hele tatt måkes!?" Ja. tenk det gjør den faktisk.
Greit å ha litt tid hjemme, har fått ordna forsikring (ja, fikk ordnet det til slutt... måtte bare prøve litt flere ganger. Jmf forrige innlegg... Kremt), strøm, avfallshenting... Nå venter jeg på å høre fra feieren og de som tømmer septiktanken, og de som eier skogen rundt.
De skal felle noen trær, så da må vi høre om vi kan mene litt rundt det, og om vi får felle litt vi og.

Kaffe på tunet med pappa (som skimtes så vidt)

I høstferien kjørte vi en del verktøy fra hytta på Dovrefjell til Finnskogen. Vi har jo bygd og herja masse på Dovre, nå er det Finnskogen som står for tur! Det som er litt festlig er at loftet på huset hvor dere ser det er store fine vinduer, er stengt helt av. Sikkert for å isolere. Eneste inngangen til det området er via en takluke på "ute-taket"! (Hvorfor har ikke vi to ord for tak, som på engelsk: roof og ceiling? Mye enklere da gitt!)
Christian har klatra opp og kikka inn tidligere, men denne gangen bestemte vi oss for å krype nedi for å inspisere litt nøyere.

Tittei opp fra takluka!

Og det var jo bare helt fantastisk! Lafta tømmer, god romfølelse, store vinduer.... Og mye vepsebol og skrot og dritt og lort, men for et potensiale!!!

Se så fint! Taket over bjelkene skal byttes...

Her er det isolert over stue og kjøkken nedenunder. Det skal bort!

Har en liten ryddejobb å gjøre her da....

Det er god takhøyde, tørt og fint. Vi kan fint plassere 4 senger der oppe! Hurra!
Så planen er å rive ned halve etasjeskillet, altså der det ligger isolasjon på bildet, slik at det blir et stort, åpent rom (kjøkken/stue) og en hems som blir gjesterom/barnerom.
Åååå det blir så fiiiint!

Og her er noen bilder av hvordan det ser ut nede:

En kjedelig bod

Stua (her skal taket ned!)

The master bedroom.

Kjøkkenet (samme rom som stua)  med utgang gjennom en nydelig bue...

Og ett soverom til.

Tok visst ikke bilde av badet. Men det er bad her også, med dusj og do og vaskemaskin. Ikke veldig fancy, men hva kan men vel forvente til den prisen..?
Her skal det herjes! Bort med linoliumen, bort med gammelt kjøkken og buegang, vinduene skal byttes, taket rives, veggene åpnes! Stue/kjøkken blir et stort og luftig rom, kanskje med en stor lysekrone?

Hvordan ser det ut oppi her tro?

BINGO! Vi fant en skatt i veggen!

Så jeg tulla ikke når jeg sa vi har skaffa oss et nytt, stort prosjekt.

Dugnadshjelp tas imot med takk. Det blir massiv mobilisering til sommeren, med soving i telt på tunet og jobbing, jobbing, jobbing.  Bli med om du tør! For på tunet er det observert bjørn i følge selger. Og ulvens hyl ljomer gjennom skogene... Vi er jo tross alt i deres rike. 

Men de er vel mer redd for oss, enn vi er for dem - er det ikke sånn da? (bekreftelse er ønskelig).

Avslutter dette ekstremt spennende innlegget med noen flere bilder (slapp av, det kommer sikkert en million flere bilder etter hvert!)

Snikkarboden

Solur

Vi har snikkarbod, sol-ur, brønn, jordkjeller... Det var til og med en hundegård og en båt, men det har blitt henta. Gudskjelov. Det er et stykke til vannet. Ikke langt i luftlinje, men som sagt, det er et stykke ned fra denne toppen her.

Kommer til å blogge om fremgangen på prosjektet, så følg med, følg med!

Verden jobber mot meg!

AAAAAARRRRGGGHH må ventilere litt!
Blir så irritert når man bare møter vriene systemer som gjør at man ikke får gjort det man skal!
Vi har nettopp overtatt et nydelig torp i den svenske Finnskogen, og egentlig ville jeg blogge om hvor skjønt og nydelig og fantastisk vi skal få det der.
Men det får bli senere.
Torpet er ikke forsikret for øyeblikket da forrige eier jo har sagt opp forsikringen. Så prøver jeg å ringe det svenske forsikringsselskapet Folksam (de er ikke veldig folksamma spør du meg, de er veldig veldig diskriminerende!) men de tar ikke imot utenlandske samtaler! Jeg kommer rett og slett ikke gjennom på telefon. Så jeg prøver å gå inn på nettsiden og maile dem. De har selvsagt ingen mail-adresse jeg kan kopiere, jeg må fylle inn et skjema.
Ok, jeg gjør det, dette går fint... helt til...
De av en eller annen grunn må ha personnummeret mitt! Men de vil jo ha et svenskt et...
Er det mulig? Jeg føler meg skikkelig diskriminert. Seriøst!
Så tenker jeg sneaky sneaky og ringer et nummer som er beregnet til de som har hatt en skade i utlandet... Der kommer jeg gjennom! YES!
Snakket med en dame, som sier jaha, men forsøk dette nummeret... så jeg gjør det. Og jeg blir håpefull for jeg kommer i en kø! Og det er bare 2 minutters ventetid og dette er lovende og jeg skammer meg litt over at jeg har tenkt masse stygge tanker om dumme svensker og forsikringsselskapene dems...
Så er ventetiden over, jeg hører at jeg kobles videre.... men så sier plutselig en innlest beskjed-stemme at den jeg skal snakke med ikke er tilgjengelig pip pip pip pip pip pip pip   ?
Eeeeeh  hæ?
Seriøst? Jeg fikk lov til å stå i kø, men ikke snakke med noen??
Hvorfor i allverden??? Dere vil ha penga mine, men jeg er ikke verdig å komme i kontakt med dere!!?? Hva faen....
Så jeg tenker fuck svensk forsikring, jeg kontakter Utdanningsforbundet hvor jeg har mine forsikringer. Går inn på nettsiden, har vært flink og autolagra medlemsnummeret og passord så innlogging skal gå fint. De skal sende meg en PIN så jeg går videre.
Men det skjer jo aldri.
Roter litt rundt, prøver å ringe, men det er jo lørdagslukket.
Prøver igjen. Banner og sverter og lirer av meg giftig, gallegrønn oppgulp, før jeg kommer gjennom til "får-du-ikke-logget-deg-på-service". Det viser seg at feil telefonnummer er registrert på meg. Han gir meg et annet nummer som kan rette opp i dette, men de er selvsagt helgestengt.
Så nå har jeg brukt over en time av livet mitt på nada, på noe som bare har gitt flere rynker og grå hår. Men jeg fikk da blogget.
Og det er jo hyggelig, syns jeg, selv om det bare handler om dritt.

Skal avrunde i litt hyggeligere former. Det hjelper å ventilere litt. Puster roligere.

Det er høstferie!! Og det er så deilig! Kvalitetstid med familien. Og i kveld skal vi være med på Oslomesterskap i hjemmebrygging hvor Christian stiller med  "Dry Hop Extravaganca". Et fruktig, bittert øl med mye aroma! Blir spennende :)
Christian har prøvd å lære meg litt om bryggeprosessen, jeg skal tross alt være med å servere, så jeg må jo late som om jeg kan litt... Blir morsomt å se om jeg bare kan finne på noe svada i dypt alvor og se om de nikker anerkjennende og mumle litt jøss.... interessant....
Neida, jeg hverken tør det eller hadde fiksa det.

Helt til slutt, kan jeg jo informere til de som lurer at kreftbehandlingen er ferdig. Det gikk greit med stråling, og jeg er herved kreftfri og friskmeldt :) Skal bare gå på medisiner og følges opp i 10 år nå. Og jeg er også på vei tilbake i jobb, men dette får jeg snakke mer om senere.
Ha en nydelig høstferie til dere som har det, resten får bare ha en god helg ;)

Nå vet jeg...

...hva jeg skal gjøre i ferien.
Jeg skal vanke på Ullevål sykehus. I bygg 11.
Har nå, etter innrømmelser om rot, blitt informert om at de kan skvise meg inn til stråling i uke 29. Men jeg skal først ha en uke med forberedelser til stråling, så fra mandag 11/7 er det bare å holde seg i Tigerstaden for en daglig reise til Ullevål.
Vet at mange må pendle lengre enn langt for å få strålebehandling, så jeg kan vel egentlig ikke klage.
Men det er litt godt å klage likevel.
Reiseveien kunne nesten ikke vært enklere, bare å hoppe på 20-bussen som jeg som tidligere nevnt har rett utenfor døra (eller vinduet).
Eller jeg kan slenge meg på en bysykkel, om de hadde giddet å fylle opp stativet utenfor her innimellom. Er alltid tomt!
Det er faktisk litt irriterende.
Jaja.
I-landsproblematikk.

Men etter at dette strålingsgreiene ble så utsatt, så blir hele sommeren egentlig ganske amputert. Vi rekker i grunn ikke å reise på hytta engang!
Bah. Prøver å ikke være bitter, men glad for at ting skjer og at vi har en plan. Er jeg "hard to please"? Får håpe det blir fint vær, så vi kan dra og bade masse og gjøre hyggelige ting.
Oslo er jo et supert sted å være!
Håper barna er enige... Er det ikke sånn, at de er fornøyde så lenge de får være med sine kjære foreldre? Og så lenge vi er blide og glade, så er de blide og glade? Så da blir det sånn.
Nemlig.

Ville bare informere om dette, at jeg endelig har fått time. Må bare vente i to uker til.
(jeg syns jeg høres litt bitter ut...)
God sommer folkens!

The waiting-game

Tikk...takk...tikk...takk...tikk...takk...
Så har det blitt 22.juni. Det er akkurat 2 måneder siden jeg ble operert. Etter operasjonen har jeg snakket møtt legen en gang, det var 31. mai.
Da fikk jeg vite at jeg skulle under vingene til Ullevål innen to uker. Det var slik jeg forsto det ihvertfall. Men nå stoler jeg ikke helt på oppfattelsesevnen min for tida.
Jeg ringte Ullevål i forrige uke. Da sa de at de hadde mottatt henvisningen min, og at behandlingen skal starte i juni.
Jaha, okey... da hører jeg vel noe snart da?

Så ringte jeg i går. Da var det først litt sånn: "Du må jo vente en stund etter operasjon før du kan begynne med stråling"
"Jeg ble operert 22 april. Skulle tro såret har grodd nå."
"Javel, men det tar den tiden det tar, det står at du skal starte i juni."
"Ja, og nå er det 21. juni... Jeg bør vel få nærme beskjed snart? Siste dag i juni, er vel også juni, men ærlig talt..." (det siste sa jeg ikke, bare tenkte)
Så kom jeg til en koordinator som bare: "Hmm skal vi se, må bla litt her... hmm .... jeg må ringe deg opp igjen..."
Okey??
De  ringte ikke opp igjen i går, og jeg ga dem til kl 12 i dag uten at jeg hørte noe, så nå ringte jeg tilbake.
Da hadde hun visstnok fått et notat av en lege som hun hadde ventet på. Det viste seg da at de har fått henvisningen nå (?! de sa jo i forrige uke at de hadde fått den??).
Men i hvertfall, hun sa legene vil vurdere den i ettermiddag og hun ringer meg opp igjen i morgen. Hun skulle legge en lapp om det.
Okey.
De har surra litt altså. Henvisningen lå fortsatt på Radiumhospitalet. Rart at de sa i forrige uke at de hadde fått den da?
Jaja.
Det går bra.
Jeg kan vente litt til.
Kanskje jeg ikke har kreft likevel. Glemmer det litt. Den er jo operert ut. Så hva er igjen egentlig? Litt kreftsmuler? Rusk og rask som skal stråles bort?
Skal bli godt å få snakke med en onkolog. Jeg vil vite alt jeg kan om diagnosen, om tablettene, om strålingen, om videre oppfølging...
Jeg mener ikke å gjøre meg selv så veldig til offer her, det går bra med meg, men man blir kanskje litt tussete i hodet av å gå for lenge uten mer konkret kunnskap om sin egen tilstand?
Har alle kreftpasienter det sånn? Jeg har liksom ikke ordentlig kreft. Jeg blir ikke skalla og kjempesjuk. Gudskjelov! Men det er fortsatt kreft altså?
Hvis den ikke hadde blitt operert bort, hadde den omsider tatt livet av meg da? Om 20 år eller noe? Har jeg bablet om dette før?
Kan godt tenkes...

I går var det bakgårdsfest og i dag er det avslutning for min førsteklassing. Og i morgen er det avslutning på jobben min. Da skal jeg innover og være med elevene mine og kollegaene mine. Det blir fint. Har laget quiz og kjøpt premier og blomster. Å bake er ingen vits da 80% av elevene faster pga Ramadan. Ellers hadde jeg gjort det da. Tror jeg.

Jeg føler meg ganske normal igjen. Ingen store forandringer etter at jeg begynte på Tamoxifen. Var veldig fysisk svak i en periode, noe som kom tydelig frem da jeg begynte med litt yoga igjen...
Før jeg fikk diagnosen var jeg flink og trente litt yoga hjemme. Hadde ganske god fremgang tilogmed!
Men da jeg var klar for å prøve igjen for noen uker siden, ble jeg faktisk litt sjokkert over hvor sørgelig svak jeg hadde blitt... Klarte ingenting! Var bare fiskeboller i armene mine, musklene var ikke-eksiterende!!
Krise!!
Men jeg har trent og trent, ikke mye, bare 15-20 minutter nesten hver dag, og jommen har det effekt! Er ikke bare fiskeboller lenger!!
Om du ønsker å sjekke ut yoga-programmet, er det bare å trykke her.
Jeg gjorde første del av programmet i flere uker, før jeg følte at jeg mestret det godt. Begynte på del 2 i går, og tar derfor en hviledag i dag... Var helvetes slitsomt!! Shit! Men gleder meg til det går lett, da begynner det å ligne noe! Men fremgangen kommer ganske fort, og dermed holder man motivasjonen oppe!
Men det er litt irriterende når superyoga-mennesket Erika snakker uanstrengt mens hun står i dødelige tunge stillinger hvor jeg pruster og banner og kanskje til og med må kaste inn håndkleet.
Men, men... t å l m o d i g h e t  må man ha.
Og det begynner jeg å bli god på nå.