 |
| Bilde av Irene, tatt fra bloggen hennes http://irenesolsgarnwelde.blogspot.com |
Jeg visste at hun har hatt brystkreft, og at det var alvorlig. Men det har alltid bare vært noe jeg har hørt om. Vi har dessverre ikke hatt så god kontakt opp igjennom, men for noen år siden ble vi brått kolleger! Det var superhyggelig! Mer positiv og hjertelig dame skal man lete lenge etter.
Da kom alt litt nærmere. Men det begrenser seg hvor mye man snakker sammen på jobb, og litt sånn i forbifarten. Det ble litt sånn "Hei! Alt bra? Jeg er gravid! Hils familien, kos å se deg!"
Absolutt hyggelig, men de dype samtalene uteblir...
Etter påminnelse på facebook, kjøpte vi oss KK i kveld. Og for en nydelig reportasje!
Jeg ble så stolt, og samtidig så lei meg. Så sterke, flotte mennesker jeg har i nær familie, også har jeg liksom ikke engasjert meg. De har virkelig vært gjennom en krise, og jeg har ikke sendt så mye som et "Heia deg"-kort...
En tankevekker.
Nå høres det litt ut som jeg bare driver med selvmedlidenhet pga dårlig samvittighet. Det er ikke meningen.
Det er bare rart å måtte lese i et ukeblad om din tapre kusine og hennes families kamp mot kreften.
Hvor mye skal man engasjere seg med andres ve og vel? Kan sikkert bli for mye og? Eller....? Kanskje det ikke kan det?
Hvis jeg var alvorlig syk, så tror jeg at jeg ville satt pris på litt velmenende oppmerksomhet.
Man har så fort nok med seg og sitt, men det tar jo ikke lang tid å i det minste sende noen blomster, et lite brev - bare for å vise at man tenker på noen. Det burde vi (JEG) bli flinkere til.
Moren til Irene er verdens snilleste dame som ALDRI glemmer en bursdag, og det er litt av en bragd om dere visste hvor stor familien vår er. Ved hver bursdag dukker det alltid ETT kort opp i postkassa- og det er selvsagt fra tante. Vi får tilogmed julepresang selvom vi har blitt voksne! Snakk om evne til omtanke og sjenerøsitet!
Har jeg sendt noe kort tilbake...? Neeei, det tror jeg ikke. Hvorfor ikke bare gjøre det, når man vet hvor hyggelig det er å få!?
Takk for du ville dele historien din med oss i KK Irene! Tøft, og flott gjort! Jeg satte veldig stor pris på å lese det. Jaja. Det ble litt melankolsk dette, sånn på en lørdagskveld. Men det får dere tåle.
Kjøp KK og les artikkelen på side 66 og støtt Rosa sløyfe-aksjonen!
Jeg gjør forresten bloggen min rosa til ære for saken.
Fortsatt god helg folkens!
Og nå fikk du meg til å grine!!! Kjempeflott innlegg i bloggen din, du skriver så bra. Hverdagen kommer og tar oss, og vi har alle så mye som skjer rundt oss til enhver tid. Er veldig glad for at vi har LITT mer kontakt nå for tiden iallefall. Hils vakre Tiril og Christian. Klem, Irene<3
SvarSlettUffda, det var ikke meningen...
SvarSlettJeg er også veldig glad for kontakten vi har! Er glad i deg vettu :) (jeg har ikke drukket altså, er jo gravid!) Hilser tilbake! Klemmer
Kjære kusinene mine :-) Jeg fikk også tårer i øynene, både av artikkelen og av innlegget ditt. Kjenner meg jo også så godt igjen i det du skriver. Etter selv å ha vært igjennom mitt livs verste år (som til sammenligning med det å få vite om kreft jo ikke er så ille likevel, men det er jo dette med at alt er relativt og at man ikke alltid er like flink til å sette ting i perspektiv...), så vet jeg hvor mye litt oppmerksomhet betyr, og har absolutt intensjoner om å bli flinkere til det selv. Og være takknemlig for de tingene i livet som er bra, feks to flotte kusiner <3
SvarSletthva med søskenbarntreff snart?? Alt for lenge siden sist nå... Må jo så klart bli når du ikke er gravid lenger Camilla!
SvarSlettVeldig bra skrevet, og jeg skal kjøpe KK så fort som mulig=)
Oi! Skjønner at jeg må ut å kjøpe KK! Tøft og gå ut i media Irene, all honnør til deg for det etter det du har gjennomgått:)! ...Og klem til dere alle:D!
SvarSlett